Et av årets beste rollespill fra i fjor var The Witcher 2: Assassins of Kings, polske CD Projekt Reds supre oppfølger til det første Witcher-spillet. Vi hadde ikke anledning til å anmelde det da, men fikk en ny sjanse nå. For i likhet med det første Witcher-spillet, så kom også oppfølgeren i en forbedret utgave. Denne gangen kom det også til Xbox 360, som da er utgaven vi har tatt en titt på.

The Witcher 2: Assassins of Kings Enhanced Edition inneholder alt av nedlastbart innhold og alle oppdateringer som PC-versjonen har siden utgivelsen, i tillegg til mye nytt innhold og mange forbedringer. Det er en ny utgave av det samme spillet, men eiere av originalutgaven kan selvfølgelig laste ned Enhanced Edition-oppdateringen, helt gratis. Og det burde alle gjøre, fordi dette er den ultimate utgaven.

Kongelig hoderulle

Noen jakter kongelige hoder, og når monsterjegeren Geralt blir arrestert for drapet på en av kongene, tvinges han til å blande seg inn i politikk og intriger for å komme til bunns i hva som egentlig skjer. Verdenen er preget av konflikt og krig, det er mange som gjerne vil ta over tronene og makten i de forskjellige områdene. I tillegg så foregår det en skitten krig mellom mennesker og ikke-mennesker (alver, dverger). Og midt oppi dette er det altså noen som er ute etter kongene.

Dermed blir Geralt nødt til å stifte bekjentskap med mange utrivelige personliheter og avgjøre konflikter i sin jakt på sannheten og muligheten til å renvaske seg selv. Det er ikke lett når ingen er til å stole på, og alle er ute etter å skjøtte sine egne interesser. I tillegg er minnetapet Geralt lider i ferd med å slippe taket, og han skjønner at han kanskje står nærmere konfliktens kjerne enn han i utgangspunktet trodde.

Historien er et av spillets trumfkort, mye på grunn av at den føles sannsynlig og ekte. Dette er ikke noen svart-hvit fantasy-historie som skildrer kampen mellom det gode og det onde. Den skildrer en konfliktherjet verden der det bare er vinnere og tapere, ikke gode og onde sider. Joda, det finnes personer som er langt mindre sympatiske enn andre, men stort sett så koker det ned til om du er enig i synspunktene deres eller ikke.

Men det som virkelig gjør historien interessant er hvor mye makt du har til å forme den som du vil. Spillet er krydret med ulike valg du må ta, og noen av dem har ganske store konsekvenser for hvordan historien foregår. Selve slutten er kanskje ikke så annerledes, den underliggende konspirasjonen forandrer seg jo ikke selv om du velger å følge person A fremfor person B, men det er mange små variasjoner finner sted som følge av valgene du tar. Et av valgene bestemmer hvor en tredjedel av spillet skal finne sted, så du er nødt til å spille gjennom to ganger bare for å få med deg alle områdene. I tillegg kommer alle de andre valgene i tillegg.

Resultatet er en historie hvor du bare får se noen av de mange sidene. Spiller du gjennom spillet bare en gang, risikerer du å aldri møte på figurer som er helt sentrale i historien, siden du valgte å følge andre personer i stedet for. Det synes jeg er veldig bra jobbet av CD Projekt, de har virkelig utnyttet en av styrkene videospill har som historieforteller, nemlig valgfrihet. Det hjelper jo også på at historien er en veldig moden historie. Og det sier jeg ikke fordi spillet presser grensene for nakenhet, sex og vold i videospill, men fordi historien virker sannsynlig, med realistiske personer og valg som virkelig ligger i gråsonen, uten at det føles påtvunget.

Sapkowski, forfatteren av bøkene, har ikke gått fullstendig av hengslene når det gjelder å lage et fantasiunivers. Visst er det magi og monstre her, en witcher er jo en mutant som har som yrke å jakte monstre, men klærne, våpnene og teknologien er autentiske, og bidrar til at verdenen føles realistisk.

Enhanced Edition gjør ikke så mange endringer når det gjelder historien, annet enn at den legger til flere oppdrag mot slutten av spillet, slik at den korte sisteakten blir litt lengre. I tillegg har vi fått en flott ny CGI-intro som viser det første kongedrapet, og på slutten er det også en ny sekvens som legger grunnlaget for det neste Witcher-spillet.

Spillet er ikke blant de lengste spillene der ute, men du bør klare å klemme noen titalls timer utav det. Det hele er lagt opp i god, gammeldags rollespillstil, hvor du jobber deg gjennom de ulike aktene i spillet, hver med sin “by”, skogsområde og oppdrag. Å få tak i oppdrag går glatt, det eneste som irriterer litt er at kartet kan være litt knotete å bruke i blant.

De aller fleste sideoppdragene er egentlig ganske interessante, og oppdrag av typen “drep x antall y” finnes det ingen av i spillet. Det er oppdrag som går ut på å bli kvitt en eller annen monstertype som florerer i området, men disse krever som regel at du tilegner deg kunnskap om monstrene, for så å ødelegge hva det nå enn er de lever av. Denne delene av spillet er i midlertidig tonet noe ned siden det første spillet, monsterjurnalen er ikke like omfattende denne gangen.

Krevende

Det er ikke bare historien og universet som er bra her, The Witcher 2 kommer også med et meget bra kamp- og figurutviklingssystem. Geralt er jo en veldig definert person, du kan ikke velge noen klasse, og hårfrisyren er det eneste som kan endres på selve figuren. Men du har likevel forskjellige muligheter når det gjelder utvikling av Geralt. Når du går opp i nivå får du talentpoeng, som kan brukes i hovedsaklig tre trær. Ett for magi, ett for sverdferdigheter og et støttetre for alkemi.

Alkemi er en viktig del av spillet, og på de høyeste vanskelighetsgradene er trylledikker og våpen smurde inn med gift en nødvendighet. Det er flust med ulike trylledrikker, men ingen av dem kan brukes i kamp. Alle må konsumerest på forhånd gjennom meditasjonsskjermen. Heldigvis er dette gjort mye raskere nå enn før, du slipper å sitte å se på at Geralt heller ned flaskene.

Når det gjelder selve kampsystemet, så er det fortsatt herlig krevende. Du har to angrepsknapper, i tillegg til en knapp for magi, og på overflaten kan spillet se ut som et typisk hack’n slash-spill. Men etterhvert merker du hvor farlige fiendene egentlig er, og du lærer deg å rulle og parere. Spillets kampsystem handler mye om å angripe når du ser en mulighet, for så å komme deg unna. Å hamre løs på en fiende som blokkerer slagene dine er lite lurt, siden du er åpen for å ta i mot slag fra andre. Hva du nå enn gjør, ikke bli omringet!

Etterhvert som du blir sterkere blir spillet enklere, men vanskelighetsgraden holder seg på et greit nivå hele spillet gjennom. Du kan jo også veksle mellom du ulike vanskelighetsgradene, dersom du føler for det. Er du beintøff kan du begi deg ut på “dark mode”, som er den aller vanskeligste. Her kan du også få tak i utstyr ekslusivt til vanskelighetsgraden.

Et av de peneste spillene der ute

Da The Witcher 2 kom for snaut et år siden var det et veldig pent spill, og det er det enda. Xbox-spillere må selvsagt ta til takke med lavere oppløsning og generelt mindre grafikkjus, men det ser fortsatt veldig bra ut, og er nok et av de peneste spillene på konsollen. Områdene ser flotte ut, og karakterene er stort sett godt animerte, selv om det ser litt unaturlig ut når alle står på stedet hvil hele tiden under en samtale. Litt flere bevegelser med resten av kroppen ville ha ordnet de noe dukkeaktige dialogene.

Spillet inneholder også en del småfeil, men stort sett ingenting som forsurer opplevelsen. Jeg opplevde at en oppdrag ble ødelagt fordi jeg gjorde ting i feil rekkefølge, men etter å ha lastet inn en eldre lagringsfil så ordnet det seg. Likevel, det kunne fått alvorlige konsekvenser.

Konklusjon

Dersom du enda ikke har spilt The Witcher 2: Assassins of Kings, så er Enhanced Edition perfekt å starte med. Denne utgaven frister med mange forbedringer, mer innhold og er en mer komplett pakke enn det spillet var i utgangspunktet. Spillet er best på PC, men Xbox-utgaven følger hakk i hel, og er absolutt verdt å skaffe seg dersom man ikke har en datamaskin som takler spillet.

9/10

Spillet er testet på Xbox 360. Det finnes også til PC. Eiere av originalutgaven kan laste ned Enhanced Edition-tillegget gratis.

Shatter Bay

Som de fleste andre spill i Ridge Racer serienc foregår Unbounded i Shatter Bay. I Unbounded er Shatter Bay en mer mørk og skummel by der  folk har forlatt gatene. Selv om Shatter Bay i Ridge Racer: Unbounded føles mer mørk og skummelt ut er byen likevel full av farger og atmosfære. Man kan se det som New York der gatene er tomme. Og med tanke på at gatene er tomme er det stor sannsynlighet for at billistene kan kjøre i full fart. Og det er slik Shatter Bay er i Unbounded.

Ridge Racer: Unbounded føles ganske likt som Need for Speed: The Run.  Både The Run og Unbounded har en historie, som jeg ikke brydde meg om i det hele tatt. jeg brydde meg kun om konkurransene og kjøringen. Detr var da rulletekstene kom da jeg tenke «Oi! Så det var en historie i spillet likevel.» Med andre ord har ikke utivklerne hos Bugbear brydd seg særlig mye om historien i Unbounded. Men det gjorde ikke jeg heller. Så det gjør ingenting, men de tha rheller ikke gjort noe om de hadde klart å lage en bedre historie. For gode historier følger jeg alltid med på, selv i bilspill.

Mye fart

Ridge Racer: Ubounded er et veldig arkadepreget bilspill der man kjører opp i flere hundre kilometer i timen. Akkurat som i Need for Speed: The Run. Som sagt er Unbounded svært arkade preget og føles ut som en blanding mellom The Run, Split/Second og Blur. Derfor er det også en del krasjing i spillet i tillegg til at man må kjøre i flere hundre kilometer i timen. Så Ridge Racer: Unbounded består regelrett av høye hastigheter og mye krasjing.

Som i de fleste andre akradepregete bilspill kan man bruke nitro, som gir bilen mer fart. I Unbounded må man drifte som i de fleste andre bilspill for å få mer nitro i tillegg kan man såkalt «fragge» ut andre biler, med andre ord å hundre konkurrentene i å komme fram til målstreken. Det høres vel kjent ut, ja? Blant annet kan man også finen snarveier som man må kjøre igjennom, for eksempel en skult garasje. Dette gir et par millisekunder med forsprang.

Ellers er ikke kjøremekanikken særlig god i Unbounded. Ja, det er enkel styring, men jeg savner en bedre kjørefølelse i Unbounded. Når det ikke en gang føles ut som at man kjører en bil i Unbounded er det noe som ikke helt stemmer. Så kjørefølelsen burde utviklerne hos Bugbear gjort noe med før de lanserte spillet. Så om du er ute etter et arkadepreget bilspill med god kjørefølelse kan du fint krysse av Ridge Racer: Unbounded.

Mye spenning og underholdning

Selv om kjørefølelsen ikke sitter helt i Unbounded er det virkelig mye fart og spenning i spillet. Det å suse i Shatter Bay med bilen i flere hundre kilometer i timen er utrolig moro. Å finne snarveier som gjør at man ta rinnpå konkurrentene og ødelegge bilene deres er veldig moro. Dessverre varer ikek dette så veldig lenge. Man gjør rett og slett for mye av det samme. Likevel holdes spenningen oppe i et par timer før man går lei. Det ser jeg på som positivt.

Noe anent er HUDen. Det e ringen HUD i Unbounded som det er i de alelr fleste andre bilspill, arkadepreget eller ikke. I Unbounded får man opp det meste av viktig informasjon i omgivelsene, som for eksempel hvor mange runder det e rigjen, hvilken plass du ligger på osv. Det eneste som står på skjermen er nitroen og farten, ingenting annet. Dette var ganske nytt for meg og noe jeg likte svært godt.

Det som får meg til å komme tilbake til Unbounded er kampanjedelen. Der vil jeg nok prøve å få bedre poengsummer. Ellers er flerspillerdelen ganske moro, men ikke noe jeg vil bruke flere timer på. Flerspillerdelen forlenger holdbarheten litt, men den ligner altfor mye på en helt vanlig flerspillerdel i et bilspill der et par biler kjører mot hverandre. Så jeg synes at Bugbear burde ha tatt litt mer risiko med å utvikle nye elementer inn i flerspillerdelen.

Konklusjon

Ridge Racer: Unbounded er et svært underholdende arkadepreget bilspill. Om du likte need for Speed: The Run, Blur og Split/Second godt vil du like Ridge racer: Unbounded også. Om du heller er på jakt etter en god simulator kan du glatt hoppe over Ridge Racer: Unbounded.

Karakter: 7/10.

Per dags dato har vi en god del slåssespill på markedet. Vi har Street Fighter, Mortal Kombat, Tekken og Soul Calibur. I tillegg har vi også en rekke mindre kjente titler. Men for et par måneder siden bestemte Tekken og Street Fighter utviklerne seg for å legge spillseriene sammen i et eget spill. Og nå er spillet endelig ute. Street Fighter utviklerne har utviklet Street Fighter x Tekken, mens Tekken utviklerne har utviklet Tekken  x Street Fighter som kommer snart på markedet. La kampene starte!

Egen spillmotor

I Street Fighter x Tekken brukes Street Fighter IV sin egen spillmotor. Noe som betyr at om du allerede har en versjon av Street Fighter IV vet du nøyaktig allerede hvordan Street Fighter x Tekken blir å være. Street Fighter x Tekken er kanskje altfor likt Street Fighter IV. Jeg følte som at det var bare en oppgradert versjon som inneholdte 19 karakterer fra Tekken serien. Street Fighter x Tekken har til sammen 38 karakterer, hvorav 19 er Street Fighter karakterer og de andre 19 er Tekken karakterer. Så om du ikke har Tekken spillene vil du så å si få 19 nye karakterer.

Tekken er kjent for å være voldeligere enn Street Fighter, men ikke like voldelig som Mortal Kombat. For å få plassert Tekken karakterene inn i Street Fighter motoren måtte CapCom endre på en del ting. Deriblant alle bevegelsene og kampteknikkene til Tekken karakterene med tanke på at de inneholdte bevegelser som skapte mer vold enn det Street Fighter motoren er kjent for. Heldigvis ødela det ikke mye for spillopplevelsen, men litt synd var det egentlig. Men om de ikke hadde endret på Tekken karakterenes bevegelser hadde de fleste kampene mellom Tekken og Street Fighter karakterene vært svært ubalanserte. Noe som forhåpentligvis er et plaster på såret. For hvem vil ha et ubalansert slåssespill? Ikke jeg i alle fall. En del karakterer befinner seg faktisk på CD-plata, men kan kun låses opp ved å kjøpe DLCer. Noe jeg fant svært skuffende.

Som Street Fighter IV foregår Street Fighter x Tekken i 3D omgivelser, bare at kampene og karakterene er i 2D. Når man har en kamp mellom to ulike Street Fighter karakterer føles det ut som at man spiller Street Fighter IV igjen, men en kamp mellom en Street Fighter karakter, en Tekken karakter eller kun to Tekken karakterer føles litt uvandt og rart i starten. Men man blir vandt med det etter en stund (heldigvis). Ellers brukes det samme kontrolloppsettet i Street Fighter x Tekken som ble brukt i Street Fighter IV. Med tanke på at Tekken bruker et annet kontrolloppsett, føltes det litt rart å styre en Tekken karakter med Street Fighter kontrolloppsettet i begynnelsen. Men det er også en vanesak. Likevel er kontrolloppsettet knallbra og en Street Fighter fan vil klare seg meget godt i Street Fighter x Tekken. Tekken fansen må dessverre øve seg litt mer på Street Fighter sitt kontrolloppsett.

Fargerikt og underholdende

Street Fighter IV er kjent for sin egen cell-shadede artistiske stil med mye farger. Det er ikke endret på i Street Fighter x Tekken. Spillet er like fargerikt som Street Fighter IV. Selv om Tekken karakterene har en mer mørk stemning over seg, har ikke CapCom latt Tekken karakterene miste sitt mørke særpreg. Street Fighter karakterene er som sagt mer fargerike enn de mørke Tekken karakterene.

Alle Street Fighter og Tekken karakterene har også fått personligheten sin tilbake. Uansett hvilken karakter du velger å kjøre gjennom Arcade modusen med har de sin egen lille personlige historie. Det er ganske hyggelig å se historien deres bli fortalt. Men for å være helt ærlig brydde jeg meg verken om historien eller personligheten til karakterene mine i det hele tatt. Hele greia var som en stor klisje.

Noe som gav meg mye underholdning var alle spesialangrepene man fikk. Om man klarer seg godt nok i kampene fyller man opp en måler. Når man har fått måleren full kan man aktivere et spesielt superangrep som slår ut mye av livet til motstanderen. Om man spiller co-op kan begge utføre et spesialangrep sammen. Det likte jeg veldig godt. Ellers er det ikke s mye å kommentere egentlig. Alt som allerede er i Street Fighter IV er i Street Fighter x Tekken.

Noe som gav meg ekstra underholdning og lengre holdbarhet var alle de andre modusene i Street Fighter x Tekken. Vi har Arcade modusen som forteller karakterenes historier, Versus som lar opptil fire spillere spille mot hverandre, spille mot andre spillere over Xbox LIVE, Training som lar deg trene og Challenge som gir deg andre utfordringer. Det er også slikt at jo mer man spiller de forskjellige modusene jo flere ting åpnes opp som man kan sette på karakterene. Men jeg hadde ingen sans for det.

Konklusjon

Street Fighter x Tekken er en veldig bra slåssespill som lar slåssespill fansen tilbringe flere timer foran skjermen. Om du allerede har Street Fighter IV er ikke Street Fighter x Tekken noe du virkelig må ha. Da kan du heller vente på Tekken x Street Fighter. Men om du virkelig har lyst på et nytt slåssespill anbefaler jeg Street Fighter x Tekken. Street Fighter x Tekken føles ut som en ren oppgradering fra Street Fighter IV. Det er den største negative siden.

Konklusjon: 7/10.

Resident Evil har alltid vært noe av det beste man har fått innen skrekkspillsjangeren, selv om det siste nummererte spillet i serien, Resident Evil 5, fullførte steget over til actionspillenes rike. En sekser er annonsert, men i mellomtiden har vi fått muligheten til å dra tilbake til der det begynte, Raccoon City. kanadiske Slant Six Games har påtatt seg jobben med å presentere en egen versjon av hendelsene i Raccoon City, sett fra øynene til en lite gruppe sikkerhetsstyrker. En god idè, men det alene er ikke nok. Det beviser Resident Evil: Operation Raccoon City.

På oppdrag fra storeslemmen

I Operation Raccoon City får vi ta del i et alternativt hendelsesforløp fra begynnelsen av zombieutbruddet i Raccoon City. Spillet foregår samtidig som Resident Evil 2 og 3, og vi følger en gruppe av Umbrellas sikkerhetssoldater. Vi jobber altså for skurkeorganisasjonen i spillserien. Det hele åpner med at laget, under ledelse av HUNK, infiltrerer Umbrellas forskningskompleks for å hente William Birkins forskning. Og som alle som har spilt Resident Evil 2 vet, så skjærer det seg fullstendig. Zombie-viruset slipper fri, og plutselig blir ting veldig hektisk.

Selve idèen er god, og det er artig å kunne spille som “fienden”. Siden det er snakk om spesialstyrker, så er spillet mer et skytespill en et skrekkspill. Du sloss minst like ofte mot mennesker som zombier, men det gjør jo ikke noe. Det er ikke settingen og historien det er noe galt.

Jeg skal ikke påstå at historien er noe særlig god, og spillet inneholder ingen store actionøyeblikker, men for fans av serien så er det litt morsomt å se og høre historien fra en annen synsvinkel. Ok, historien er en alternativ vri, så hendelsene her er ikke “offisielle” i den forstand at spillet ikke teller når man ser hele Resident Evil-sagaen under ett. Men likevel, litt interessant er det jo, og en del av hendelsene passer sammen med resten av spillene i serien.

Middelmådig action

Kampanjedelen kan spilles både alene og med opptil tre andre over nettet. Spiller du alene må du henge med tre av de dummeste kunstige intelligensene noensinne. Du har null kontroll over hva lagkameratene dine gjør, noe som fort kan bli frustrerende, for eksempel hvis du når en dør som krever at alle levende spillere møter opp. Da kan du fort ende opp med å vente på et par av kompisene dine som aldri kommer, fordi de har satt seg fast i en dør, eller er opptatt av å kverke en haug med fiender. Ikke gjennoppliver de deg om du dør heller.

Spiller du med venner derimot, så blir det litt bedre. Spillet kan nok ikke kalles bra, men det er ikke direkte dårlig heller når du slipper å slite med ubrukelige robotkompanjonger. Spillet spilles som et standard dekningsbasert skytespill i tredjeperson, men kjip skytefølelse og en upålitelig dekningssystem ødelegger for underholdningen. Det hjelper heller ikke at fiendene suger til seg kuler som om det var nonstop, selv standardzombiene vandrer rundt og tar i mot den ene skuddsalven etter den andre.

Så resultatet er et spill som rett og slett ikke er noe gøy å spille, trass i at spillet ikke er ødelagt på noe vis. Over til flerspillerdelen.

Spor av underholdning

Resident Evil: Operation Raccoon City kommer også med en versus-modus, hvor du kan kjempe mot andre i lagbaserte spillvarianter. Etterhvert som du tjener inn erfaringspoeng går du opp i nivå, i tillegg til at du kan bruke poengene på nye våpen og ferdigheter til figuren din.

Flerspillerdelen kan være smått underholdende. Spillvariantene er stort sett variasjoner av team deathmatch. I en skal lagene holde på som vanlig til et helikopter ankommer, da blir det kamp om plassene. I en annen starter spillerne med å spille som kjente figurer fra universet, som tåler mer en standardfigurene.

Det som er litt artig er at kampene også består av en tredjepart, de vandøde. Litt artig. For jeg skal innrømme at det er et artig konsept, men siden zombiene tåler så innmari mye, i tillegg til at det ikke er veldig mange av dem, så blir det ikke så gøy som det kunne ha vært.

Spillet har det samme problemet i versus som i kampanjedelen, det er rett og slett ikke veldig underholdende. Det gjør ingenting bedre enn andre spill, og mangler det rushet man får av å spille andre skytespill på nett. Skytefølelsen er som sagt elendig, nærkampsystemet er kjipt og ueffektivt. I tillegg er det bare en som kan spille som hver figur på laget, så om du ikke har brukt erfaringspoeng på å forbedre alle, så risikerer du å ende opp med en karakter som ikke har noen ferdigheter.

Ok teknisk

Grafikken i Resident Evil: Operation Raccoon City er ok, men ikke mye mer enn det. Spillet ser ikke stygt ut, men imponerer heller aldri. Litt av grunnen til det er nok at omgivelsene ikke er veldig spennende. Det er få minneverdige øyeblikk, ingen spennende eksplosjoner eller intense øyeblikk. Utviklerne har også i utgangspunktet satt gammanivået i instillingene på det laveste, slik at spillet blir fryktelig mørkt første gang du fyrer det opp. Men en tur innom bildeinstillingene fikser det, så det er ikke noe problem.

Når det gjelder lyden, så er den ganske kjip. Tamme skytelyder, kjipe eksplosjoner. Litt bedre lyddesign hadde gjort seg. Stemmeskuespillet er forsåvidt greit, men spillet byr ikke på noen særlig oppsiktsvekkende historie, så det betyr uansett ikke så mye.

Konklusjon

Resident Evil: Operation Raccoon City er et godt eksempel på et middelmådig spill, med helning mot den dårlige siden. Ingenting er spesielt bra, men det er også lite som er direkte dårlig. Det er ikke så lett å anbefale spillet. Er du fan av Resident Evil fra før, og har spilt de første spillene, så er det litt å hente her. Er du derimot ny, ikke bry deg. Det finnes langt bedre lignende spill der ute. Litt synd at det ble slik, for konseptet var ikke så verst.

5/10

Spillet er testet på Xbox 360. Det finnes også til PS3.

Comeback

Likevel dalte serien i kvalitet etter PlayStation 2 versjonen. Det ble mye av det samme slik at spillerne følte at hele serien ble ganske ensformig og uinspirerende. Spillserien gikk på tomgang, færre kjøpte spillene slik at salgstallene ikke ble de beste. Heldigvis så det ut som at Sony sitt Liverpool studio visste hva de måtte gjøre. WipeOut HD som ble lansert som et digitalt spill i 2008 på PSN viste et knakende godt comeback og serien gikk fra å være middelmådig og inspirerende til vanvittig underholdende og intenst. Den oppskriften bruker også Vita versjonen WipeOut 2048.

Denne anmeldelsen blir ganske kort med tanke på at Wipeout 2048 er egentlig som en Vita versjon av WipeOut HD som finnes på PlayStation 3. WipeOut 2048 er like moderne, underholdende og intenst som alle andre WipeOut spill i serien. Du velger et raskt fly du får servert når du starter opp spillet og skal reise igjennom en god del løp der intensitet og fart er to viktige ord. Det er egentlig ganske vanskelig å beskrive hvorfor WipeOut 2048 er såpass underholdende som det er. WipeOut 2048 går mesteparten riktig. Eneste utviklerne burde ha forbedret er innlastningstidene som er litt for lange.

WipeOut 2048 foregår i framtiden, med andre ord et par år framover i tid enn det WipeOut HD til PS3 var. Men likevel befinner vi oss i fremtiden. Vi får se flere kule svevende fartøyer som kjører om kapp i futuristiske baner i flere hundre kilometer i timen. Hele spillet er mer futuristisk enn serien har vært tidligere. WipeOut 2048 er både mer oversiktligere, har kulere menyer og en fantastisk variert kampanje som kan holde seg foran skjermen i timevis.

Når man først begynner å spillet blir man blåst vekk. Spillet har en ufattelig lekker grafikk takket være Vita maskinen sin teknologi. Lyden og musikken er fantastisk med elektronikkmusikk. I tilelgg vil man høre en robotaktig stemme som promoterer og forteller hvor langt du har kommet, hvilken plass du er på og hva du plukker på av våpen som du kan skyte på motstanderne. WipeOut 2048 er fantastisk lekker på PS Vita. Kanskje lekrere enn PS3 versjonen.

WipeOut 2048 er som et ekte WipeOut spill. De mange kappløpene er intense, i tillegg er de mindre kaotiske en de har vært i tidligere WipeOut spill noe jeg likte godt. Våpnene har blitt bedre og jeg blir mindre frustrert og irritert når jeg blir truffet av en lammestråle som i tidligere WipeOut spill. Selve spillet er generelt mer balansert. Det er også moro å teste ut de mange fartøyene man åpner opp jo lengre i kampanjedelen man kommer.

Det har komme også et par andre moduser. Deriblant en modus der du kan eliminere motstanderne og en annen modus som kalles Zone der du bare skal kjøre fortest mulig alene. Begge var utrolig underholdende og gav ytterlig med gjennomspillbarhet. Før jeg avslutter denne anmeldelsen vil jeg bare si at spillet inneholder både norsk tale og tekst. Men oversettelsen er overraskende god.

Om du liker WipeOut serien eller rett og slett vil ha et bra racingspill til din Vita anbefaler jeg WipeOut 2048 på det sterkeste. Spillet gir flere timer med underholdning.

Karakter: 8/10.

Moro

Det er en god del minispill. Enten at man dytter en ball (også kalt Deviant) opp landskapet ved å bevege en finger på baksiden av Vitaen slik at man kan bestemme hvor Devianten skal bevege seg. Man kan skyte flyvende fiender ved hjelp av augmented reality slik at brettet kan være i din stue eller å bruke gyroskopet til å bevege en Deviant som kjører i en flyvende bil på jakt etter poeng.

Det er veldig mange minispill. Dessverre er de ikke så forskjellige. Det er egentlig spill som bruker gyroskopet, den trykksensitive skjermen, den trykksensitive bak platen, kameraet på baksiden eller mikrofonen. Det er cirka 30 minispill, men de fleste er kun forskjellige når det gjelder miljøer. Enten spiller man i snødekte omgivelser, i et hus, i en skog eller i et landskap. Så de 30 minispillene består egentlig for så vidt av det samme, veldig lite variasjon, eneste variasjonen er hvilken Vita funksjon som blir brukt. Derfor blir minispillene fort veldig ensformige.

Når man derimot er på første gjennomspilling er det utrolig moro å gå igjennom minispillene. Men når man er ferdig med alt er det ikke mye mer å gjøre. Det så jeg på som et svært negativ aspekt ved spillet. Når de har så mange minispill burde de ha de mer variert slik at man vil spille dem mer. Har man spilt et minispill en gang er det alltids nok. Det eneste minispillet jeg har spilt flere ganger er minispillet der jeg skal rulle Devianten opp landkskapet. Men ellers er det ikke mye gjennomspillbarhet i Little Deviants.

Ellers er minispillene lærerike når det kommer til hva man kan bruke Vita funksjonene til. Selv om man ikke får noen store spillopplevelser av Little Deviants vet man iallfall hvordan man bruker Vita sine funksjoner. Og det er nok det Little Deviants er bygd for å være, en tech demo som samler minispill opp i et spill for å vise hva funksjonene kan være i stand til å gjøre.

Historien i Little Deviants er derimot syltynn. Deviantene har strandet på planeten vår sammen med noen onde roboter. Man må fullføre alle minispillene med minst bronse for å komme seg videre. Deviantene skal både bygge en maskin som skal ødelegge robotene og et romskip som skal ta Deviantene vekk fra planeten vår. For få bronse, sølv eller gull må man samle opp poeng so mer strødd på brettene. For å åpne neste minispill må man ha et visst antall poeng for å komme seg videre.

Little Deviants er egentlig kun en liten teknologidemo som demonstrer noen av Vita maskinen sine funksjoner. Er du rik og vil sløse et par hundre krone r på Little Devitants gjør du det. Ellers anbefaler jeg ikke spillet.

Karakter: 5/10.

Det er gått noen år siden vi så et skikkelig SSX-spill. SSX On Tour kom i 2005, men etter det har det vel aldri dukket opp noen skikkelig oppfølger i snowboard-serien. Helt til nå, selvfølelig. Årets SSX bærer ingen undertittel eller nummer, kanskje for å markere en ny start for serien, uten at det har noe å si for hva du kan forvente: Halsbrekkende triks, livsfarlige løyper og en vanvittig hastighet.

På helsa løs

Plottet denne gangen, om du vil kalle det det, er at SSX-laget er med i en slags konkurranse hvor det er om å gjøre å beseire ni “deadly descents”, livsfarlige løyper hvor målet rett og slett er å overleve hele veien ned. Disse ni rutene befinner seg på ni forskjellige fjell rundt omkring i verden, hver med sine utfordringer. Det er dette tour-modusen handler om, du skal reise rundt til ni forskjellige deler av verden, gjøre noen innledende løp i hvert område før du begir deg ut på “deadly descent”-en.

Det er ikke lagt så veldig mye vekt på fortelle en historie her. Du får se noen tegneseriesnutter som forteller litt om bakgrunnen til de ulike medlemmene av Team SSX, i tillegg til oppdateringer om hvordan SSX ligger an i forhold til rivalen Griff, men ellers er det ikke så mye. Og for å være helt ærlig så betyr ikke det noe, det er jo ikke det SSX handler om. Det er greit å spille gjennom tour-modusen, men mest fordi du får litt trening i å spille, i tillegg til å bli kjent med de ulike utstyrsvalgene du har. Etter det er det fokuserer du på flerspillerdelen eller event-modusen, hvor målet er å kjøre raskest, lengst eller gjøre flest triks, avhengig av hvilken type event det er snakk om.

Lett å lære

SSX har gått tilbake til det spillene alltid har handlet om, snowboardkjøring og ville triks. Det er ikke mulig å stå på ski lenger, bare brett. Spillet er heller ikke så vanskelig å sette seg inn i, og trikse gjørest enkelt ved å dytte høyre spake i forskjellige retninger. Nøkkelen ligger i klare å holde komboen gående, slik at du drar inne lassevis med poeng. Det å gjøre triksene er ikke så vanskelig.

Hanker du inn nok poeng i en kombo, havner du i tricky-modus. Da får du evig med boost, og triksene dine er verdt flere poeng. Gjør du det bra i tricky, starter du super tricky-modus, og det er her du tjener inn mest poeng. I teorien kan super tricky vare hele resten av løypa, men da må du holde koken og hele tiden bruke ny triks, samtidig som du holder tempoet oppe.

Mesteparten av tiden vil du nok bruke å gjøre ulike events i utforskningsmodusen. Flesteparten av løypene er enten triksekonkurranser eller løp, hvor formålet selvsagt er å gjøre det best og raskest mulig. Resultatene dine vil vises for vennene dine, ved hjelp av et autolog-lignende system. Så har du ivrige spillere på vennelista, kan kampen om å få de beste poengsummene bli ganske intens. Det er også mulig å legge til rivaler, uten at du har dem på vennelista.

Når ferdigheter alene ikke er nok

Årets SSX introduserer altså “deadly descents”, en ny type modus hvor formålet rett og slett er å overleve ned til bunnen av løypa. Og det er lettere sagt enn gjort. Hver “deadly descent” har sine farer, som for eksempel snøskred, steiner, svære juv og snøstorm, i tillegg til plenty av hull og sprekker å falle ned i. Disse dødsløypene er såpass farlige at det ikke er nok med bare et brett og ferdigheter. Derfor introduserer SSX en rekke utstyrsvalg for å øke overlevelsessjansen din.

Spillet kommer nemlig med en utrustningsskjem før hvert løp, hvor du kan velge hvilket brett og hvilken farge du vil ha på klærne, i tillegg til diverse bonuser. Det viktigste valget er hva slags ekstrautstyr du vil ta med deg. I “kampanje”-delen har du ikke mye valg, men i de andre modiene står du fritt til å velge mellom flyvedrakter, lyskaster, sonarbriller, rustning og diverse andre ting. Dette er utstyr som er helt nødvendig når du kjører ned de mest krevende løypene, men de har ikke så veldig mye å si i vanlige bakker. Utenom flyvedrakten, da. Derfor er den ofte bannlyst når du spiller “online”.

Alt i alt så holder det spillmekaniske absolutt mål i SSX, og det er til tider veldig gøy å suse ned fjellsidene. Spillet er ikke uten frustrasjon, spesielt “deadly descent”-ene kan føles fryktelig urettferdige til tider. Det er ikke gøy å falle ned i et hull som du ikke hadde sjans til å se på forhånd. Trygge hopp er merket, og du har alltid en helikopterpilot med deg som forteller hvordan veien foran deg ser ut, men det er ikke alltid lett å få med seg informasjonen i tide. Men, du blir ikke verdensmester når du kjører på ukjent grunn, så det er ikke så veldig ille. Dessuten har du mulighet til å spole tilbake om noe skulle skjære seg. Men å gjøre det vil ofte koste deg gullmedaljen.

Flerspillerdel uten andre spillere

Flerspillerdelen i SSX er litt spesiell. Det er ingen konvensjonelle spillvarianter, ingen delt skjerm. Du spiller ikke samtidig med andre. I stedet fungerer det slik at du blir med på et arrangement, si et race i alpene, og så setter du en tid. Et sånt arrangement varer kanskje i to uker, og dersom tiden din er god nok, blir du belønnet med penger etter hvilket nivå du havnet i. Det går på prosenter, så selv om du kjørte til gull i utgangspunktet, så kan du havne i bronse når arrangementet er over, dersom nok spillere var raskere enn deg.

Denne måten å spille på passer egentlig SSX fint, siden du slipper å være redd for å tabbe deg ut. Dersom du faller eller kjører ned i en fjellsprekk, er det bare å begynne på nytt. Dette gjør jo at folk som virkelig bryr seg vil gjøre sitt aller beste, slik at de øverste sjiktene kan bli veldig vanskelige å nå. Men med litt innsats så klarer du som regel i alle fall en bronseplassering, slik at du tjener inn litt penger. Penger som kan brukes på nytt og bedre utstyr eller kosmetiske gjenstander.

Flerspillerdelen i SSX er i grunn ganske underholdende, men jeg merker også at jeg savner en konvensjonell flerspiller, spesielt ved hjelp av delt skjerm.

Variert

I spillet besøker vi altså ni ulike deler av jorda. Alpene, Sibir, Kilimanjaro, New Zealand er eksempler på noen av områdene vi får oppleve med brett på beina. Alle områdene har sine særtrekk, sin fargepalett, og føles forskjellige.

Spillet ser også pent ut, med klare farger og flott lyssetting, snøen ser også naturlig ut. Alt i alt så er spillet veldig flott å se på, med mange pene utsikter.

Konklusjon

SSX er en verdig oppfølger til en flott serie, og byr på heftig snowboardkjøring i flotte omgivelser. Spillet byr ikke på noen større overraskelser, men holder jevnt over god kvalitet. “Deadly descents” er en artig avveksling fra vanlige renn, men kan til tider være litt frustrerende. Flerspillerdelen er også godt implementert, selv om det er litt synd at vi ikke får “vanlig” multiplayer. Et godt spill.

8/10

Jeg har alltid elsket kart-racing spill. Både fra Mario Kart til Sonic og Sega All Star Racing. Jeg likte også PSP og PS3 versjonene av Modnation Racers veldig godt. På tross av noen problemer så var de virkelig gode og en verdig utfordrer til Nintendos Mario Kart. Vita versjonen av Modnation Racers som kaller seg Modnation Racers: Road Trip kan sammenlignes som 3DS versjonen av Mario Kart. Selv om Mario Kart på 3DS er et lang bedre spill.

Jeg husket likevel både fra PSP og PS3 versjonen at jeg ble litt skuffet av dem. Jeg fikk aldri den virkelige intensiteten og dybden fra Modnation Racers som jeg fikk av Mario Kart. I tillegg var ikke banene særlig gode og manglet litt utfordring, I tillegg var det ikke så utrolig morsomt å lage egne karter og det tilførte ingenting. Likevel likte jeg banebyggeren godt, men på grunn av alle begrensningene på PS3 og PSP versjonene var det ikke fullt so morsomt det heller.

For å ta en av de største svakhetene med Vita versjonen med en gang. Det er ingen nettstøtte, null og niks. Så det er ikke mulig å spille sammen eller mot venner og andre over Internett. Det var jeg svært skuffet over med tanke på at Vita har glimrende nettfunksjoner takket være PlayStation Network kompatibilitet. Ironisk nok er det også slik at de svakhetene på PS3 og PSP versjonen som jeg listet opp over er styrker i Vita versjonen. For eksempel, med tanke på at det ikke er et særlig intenst spill så vil man få bedre oversikt på den lille Vita skjermen, i tillegg legger man fort merke til at Vitaen sine analoge spaker er mindre presise enn DuaShock 3 spakene. Noe som jeg også må legge til er at det faktisk er litt morsomt å lage egne karter og baner på Vita versjonen.

Banebyggeren er veldig bra på Vita versjonen. Takket være den fantastiske trykkfølsomme skjermen er det nå mye enklere å tegne banen og velge ut objekter til den for hvordan den skal se ut. I tilegg er det veldig morsomt å sette en egen rekord på en hjemmelagd bane, så sender man den banen til en venn som skal slå din rekord. Så banebyggeren lever godt i Vita versjonen.

Det visuelle i Vita versjonen er bedre enn det visuelle på PSP og PS3 versjonene, men det er likevel ikke noe å hoppe i taket for. For den største svakheten for min del var framerate droppen. For FPSen på Vita versjonen er elendig, det lagger selv i i menyene, og når man skal bruke den trykkfølsomme skjermen til å bla igjennom menyene er de veldig trege. Jeg ble utrolig frustrert av framerate droppen. Jeg måtte torturere meg igjennom løpene for å si det sånn. En annen ting som legger dempe spå stemningen er de grusomme lange lastetidene. Grafikkmonsteret Uncharted: Golden Abyss bruker halve tiden til Modnation Racers på å innlaste.

Modnation Racers: Road Trip er et middelmådig bilspill som har sine problemer. Den retter opp noen av PSP og PS3 problemene, men får likevel nye problemer. Om du har PSP eller PS3 versjonen allerede, ikke kjøp Vita versjonen. Det er ikke verdt pengene.

Det er med en viss tristhet man setter seg ned med Mass Effect 3, det siste spillet i Biowares rom-RPG-serie. I løpet av de fem siste årene har vi fått servert en rundt 100 timer lang historie, en historie som har vært glitrende fortalt, med mange interessante figurer og konflikter. Nå er avslutningen på Shepards historie endelig her. Lever spillet opp til forventningene?

Universets skjebne i dine hender

Tiden er nå kommet. Reaperne, den eldgamle maskinrasen som har lusket i utkanten av universet, angriper nå galaksen med det formålet å utslette alt intelligent organisk liv, som de har gjort hvert femti tusende år. Midt oppi alt sammen står Shepard, som trass i å ha advart galaksens ledere om den eldgamle trusselen, ikke har klart å overbevise de rette folkene om hva som er i ferd med å skje. Dermed er ingen klare for invasjonen, og det hjelper heller ikke at ingen av rasene har særlig lyst til å samarbeide.

Det er heldigvis ett håp. Menneskene har avdekket tegninger som gir instruksjoner i byggingen av et eller annet våpen mot reaperne. Ingen vet hva det er, hva det gjør og om det i det hele tatt fungerer, men det er den eneste sjansen. Men denne innretningen tar tid å bygge, og menneskeheten trenger hjelp, både til byggingen og til krigen mot maskinene. Det er helt nødvendig å stå sammen, men det er ikke lett når ingen av de ulike rasene har lyst til å samarbeide med hverandre, av forskjellige grunner. Dermed må Shepard samle galaksen og skaffe det som skal til for å forhåpentligvis få en slutt på reaper-trusselen.

Historien blir knakende godt fortalt, og er massivt omfattende. Spillet blander flotte filmsekvenser, en god historie og spennende karakterutvikling. Temaet denne gangen er oppofrelse og samarbeid. Det er mange gnisninger mellom ulike fraksjoner og enkeltpersoner, og som regel får du mulighet til å påvirke utfallet av disse konfliktene, ofte med katastrofale følger for dem du ikke velger å støtte.

Dersom du importerer lagringsfilen fra Mass Effect 2, så vil alle valgene du har tatt ha innflytelse på hvem du møter, og forholdet ditt til dem, i tillegg til å ha innvirkning på utfallet av konflikter. I det store og hele vil du få servert den samme historien uansett, for eksempel så vil nøkkelpersoner byttes ut med andre dersom de er døde. I tillegg vil tidligere handlinger ha uopprettelig innvirkning på Mass Effect 3, så jeg håper du tenkte deg om før du tok avgjørelsene dine i de to første spillene. Uansett så vil du få “din” versjon av historien, andre vil kanskje oppleve andre ting, selv om utfallet til slutt blir omtrent det samme.

Og så par ord om slutten, uten å røpe noe. Spillet har jo vært ute en ukes tid nå, og mange har kanskje fått med seg at det er blitt en del oppstandelse rundt slutten. Jeg er enig. Jeg synes ikke dette var en god slutt på en trilogi, du vil garantert sitte igjen med mange nye spørsmål etter at det hele er over. At du i tillegg blir oppfordret til å kjøpe nedlastbart innhold blir for dumt. Historien er veldig godt fortalt hele veien gjennom, og mesker seg i følelser, valgfrihet, tunge avgjørelser og konsekvenser for disse. Men de ti siste minuttene er skuffende, med tanke på at dette skulle være slutten på en trilogi.

En verden i krig

Som vanlig i rollespill, så inneholder også Mass Effect 3 en del valgfrie sideoppdrag. Stort sett er disse også veldig godt laget. Det som også er interessant er at alle har noe med hovedplottet å gjøre på den måten at alle har med krigen å gjøre. Det er såvidt jeg vet ingen sideoppdrag som ikke kan knyttes til krigen på en eller annen måte, enten det er journalister som vil ha bilder, leger som trenger nye formler eller baser som må reddes fra reapernes bakkestyrker. Belønningen for disse oppdragene er som regel penger, erfaringspoeng og en sterkere hær, sistnevnte har innvirkning på slutten av spillet.

Dette lager en god kohesjon mellom hovedoppdrag og sideoppdrag, og ofte føles det som om alt er hovedoppdrag, siden du alltid jobber for krigen og bekjempelsen av reaperne, uansett hvilken type oppdrag du gjør.

Finslipte spillmekanikker

Mass Effect 3 er ikke et veldig åpent spill. Du har en hub, the Citadel, hvor alle butikkene er. Her finner du de fleste sideoppdragene, i tillegg til at du har mulighet til å møte og prate med folk. Ellers kan du fly rundt med romskipet ditt og finne artefakter, penger og slikt. Dette gjøres ved å scanne områdene rundt skipet. Denne delen er ikke veldig omfattende eller særlig spennende, men Bioware har i det minste ikke gjort den like tidkrevende som i det første spillet.

Når du begynner et oppdrag forandres spillet til et nesten rent dekningsbasert, tredjepersonsskytespill. Med unntak av filmsnutter og frekvenser med dialog, så skal du bare skyte deg gjennom helt lineære brett. Siden såpass mye av spillet er kamp, er det viktig at det fungerer godt. Og det gjør det.

Mass Effect 2 var en klar forbedring av det første spillet, og i Mass Effect 3 er det blitt enda bedre. Du har nå langt flere manøvreringsmuligheter, og det hele føles ikke så stivt lenger. Du kan sprinte, hoppe over dekning og enkelt bevege deg rundt hjørner uten at det føles klumsete. Helt tipp topp er det ikke, dekningssystemet kan fortsatt være litt kronglete i enkelte situasjoner, og det er for eksempel ikke mulig å skyte blindt rundt hjørner. Men for å veie opp er fiendebildet veldig variert, spesielt dersom du bruker spesialkreftene du har til rådighet. Fiendene har mange typer skjold og beskyttelse og å vite hvilke kombinasjoner av våpen og krefter som virker best har mye å si. Morofaktoren er på topp gjennom hele tiden, takket være de mange fiendetypene og spennende kreftene du har å leke med.

Bare det beste

I Mass Effect 1 var lagerstyring ganske slitsomt. Det var mange våpen og modifikasjoner som kunne plukkes opp, men de fleste var bare sterkere eller svakere varianter av andre, og det tok evigheter å tømme ryggsekken når den ble full. Mass Effect 2 tok drastiske steg for å ordne opp i det, og fjernet like så godt hele loot-systemet, slik at resultatet ble noen få våpen og ingen oppgraderinger.

I Mass Effect 3 har de tatt det beste fra begge spillene. Du finner fortsatt ikke fargekodede våpen som loot, men det er i alle fall langt flere her enn i toeren. I tillegg er modifikasjoner tilbake, disse kan brukes til å gi våpnene spesielle egenskaper eller bare gjøre dem bedre. Spillet sørger for en jevn strøm av nye våpen og modifikasjoner, noen bedre skjult en andre. Dette er en fin balansegang synes jeg, det gjør at spillet føles litt mer som et rollespill, i tillegg til at det flyten ikke blir ødelagt av at du må tømme lageret fordi du ikke fikk plass til flere kopier av maskingeværet ditt.

Du har også litt større valgfrihet når du bygger figuren din. Når du går opp i nivå får du poeng som brukes på å oppgradere ferdighetene eller Shepard generelt. Halvparten av nivåene innen hver ferdighet byr på to alternativ, slik at du må velge de oppgraderingene du liker best. Her ser man også en blanding av de to første spillene. Det er flere ferdigheter enn i Mass Effect 2, men du slipper å bruke poeng på å bli bedre med de ulike våpentypene.

Bioware har også kommet med et helt nytt system for vekt. Hvert våpen har en vektverdi, og jo tyngre du bærer, jo tregere lader kreftene dine seg opp igjen. Så da må du velge etter hva du har tenkt å bruke mest.

Nå også på nett

For første gang kan du nå spille Mass Effect med vennene dine, over nett. Denne delen har direkte innvirkning på historiedelen, for ved å spille mye på nettet vil de militære styrkene før det siste slaget bli sterkere. Dette er jo flott for de som spiller på nett, men for de som helst vil la være så vil det ta vesentlig mye lenger tid å oppnå de samme resultatene, om det i det hele tatt er mulig.

Når du starter første gang må du lage deg en figur og velge en klasse. I utgangspunktet er det bare mennesker tilgjengelig, men etterhvert kan du låse opp andre raser.

Det er bare samarbeidsspill som er mulig her, på en liten håndfull brett. Sammen med opptil tre andre må du holde ut rundt ti bølger av fiender, der det stort sett ikke er så mye annet å gjøre enn å drepe alt som rører på seg. Før en match begynner må du velge en vanskelighetsgrad, og høyere vanskelighetsgrad betyr mer penger når du er ferdig.

Samarbeidsdelen er unerholdene nok den, og krever mye samarbeid, men den skiller seg ikke vesentlig ut fra andre spill med lignende spillvarianter. En annen ting er at også her har EA begynt med å tilby penger i spillet for ekte penger, en utvikling jeg som spiller ikke helt liker.

Varierte omgivelser

Selv om det meste av spillet består av nokså lineære skytesekvenser, så betyr ikke det at spillet blir kjedelig. Litt av grunnen til det er de flotte og varierte omgivelsene. Mass Effect 2s skitne underverden er byttet ut med krigssoner på planeter, forskningsbaser og ombord på romstasjoner. Du får sett en del i løpet av Mass Effect 3, og spillet sørger for å servere det ene spektakulære synet etter det andre.

Mye av dette er takket være grafikken, som fortsatt holder koken. Farger og lyssetting blir brukt meget effektivt, i tillegg til at det rett og slett ser pent ut i utgangspunktet. Ansiktene er fortsatt blant de bedre animerte der ute, selv om det var en del merkelige bevegelser her og der.

Lydsporet fortjener også litt oppmerksomhet. Mass Effect 3 kjører fortsatt mye techno, noe som passer godt inn i science fiction-universet. Men komponisten er ikke redd for å dra frem de fysiske instrumentene når det trengs. Alt i alt så er musikken med på å skape en veldig god stemning, og de mest følelsesladede øyeblikkene hadde ikke vært like effektive uten musikken.

Stemmeskuespillet er selvsagt også solid, som forventet. Martin Sheen returnerer som The Illusive Man, og gjør en strålende jobb der. Det samme gjør alle andre, uansett hvor små rollene deres er.

Konklusjon

Mass Effect 3 er et strålende spill, og en stort sett god avslutning på en kjær serie. Historien er fantastisk fortalt og knakende godt skrevet, selv om slutten kanskje ikke føles avsluttende nok. Når det gjelder spillmekanikkene så er de ytterligere forbedret, og Mass Effect 3 er nok et av de beste eksemplene på hvordan et actionrollespill skal gjøres, uten at det går på bekostning av de to sjangernes dybde. Spillet er et meget bra skytespill det ene øyeblikket, for så å bli et meget bra rollespill i det andre øyeblikket, med tung fokus på dialoger og figurutvikling.
Alt i alt, Mass Effect 3 bør spilles av alle interesserte, for det er en fantastisk reise.

9/10

Spillet er testet på Xbox 360. Det finnes også til PC og Playstation 3.

Det er gått nesten tjue år siden Bullfrog kom på banen med Syndicate, et spill hvor du som sjef i et syndikat tok kontroll over hjernevaskede agenter, og sendte dem ut på oppdrag i krig mot andre, rivaliserende syndikater. Spillet har blitt en klassiker, og fikk etterhvert en oppfølger, men det også er noen år siden nå. I lang tid har fans ønsket seg en oppfølger, og nå har de fått det. På en måte. For svenske Starbreezes Syndicate er et renspikka skytespill, så om du lengter etter et nytt spill i samme i stil må du nok venter på Paradox-utviklede “Cartel”. Men en sjangerendring betyr absolutt ingenting for spillets kvalitet, og årets Syndicate er faktisk et ganske greit spill.

Dyster utopi

Velkommen til framtiden. En framtid hvor verden mer eller mindre styres av megaselskap med vanvittige ressurser. Disse selskapene er også tydeligvis hevet over loven, og bruker rå makt til å få de som de vil, ved hjelp av private, genmodifiserte og hjernevaskede agenter. Du spiller som en slik agent, og jobber for EuroCorp. Bevæpnet med verdens dølleste navn, Miles Kilo, og en superavansert chip i hodet som lar deg tvinge motstanderne dine til å begå selvmord, bruker du ekstrem vold og finurlige triks for å tjene selskapet ditt.

Det er vel en historie her, men for å være helt ærlig, så fikk jeg ikke helt med meg hva den  handlet om. Det begynner med at noen i selskapet har lekket opplysninger til et rivaliserende foretak, og så utvikler det seg til full krig mellom selskapene og andre grupperinger. Spillet prøver seg også på noen filosofiske greier, men det blir aldri så mye av det.

Ta volden for eksempel. Du blir ikke straffet for å plaffe ned sivile, og i en scene ombord på et tog tidlig i spillet, skyter partneren din alle passasjerene, uten at han hadde noen særlig god grunn. Kanskje Starbreeze prøver å vise hvor mektige selskapene er blitt? Eller så er det ikke noen mening i det.

Uansett, så holder ikke historien helt mål, på noen punkter. Om det er en moral i historien, så kommer ikke den helt tydelig fram, enten fordi den ikke er der, eller fordi utviklerne ikke har stått løpet helt ut, men gitt seg litt halvveis.

Kuler, krutt og selvmord

Det er tydelig at det er Starbreeze som har stått bak roret her. Alle som har spilt deres tidligere skytespill, Riddick og The Darkness (det første, altså), vet at svenskene lager spill hvor spillfiguren virkelig føles ekte, når det gjelder animasjoner og hvordan informasjonen du har tilgjengelig blir presentert. Sånn er det også i Syndicate. Bevegelsene dine føles ekte, og all informasjon om helse, ammunisjon og så videre blir presentert via hologrammer og slikt, i selve spillverdenen. Jeg synes det er stilig, og det føles bedre enn å bare flyte gjennom landskapet,slik som man gjør i andre spill.
Når det kommer til selve skytingen (som det jo er mye av), så føles det veldig bra. Lydeffektene er helt på topp, og kamp i spillet er ganske gøy. Det er et flytende dekningssystem her, omtrent som i Killzone, men spillet legger ikke så veldig mye fokus på at du må bruke det.

Spillets styrke ligger i fiendebildet. Det er ikke snakk om å pøse på med hauger av fiender som dør på ett skudd, skurkene du møter i Syndicate tåler en del, og er sånn halvveis gode på taktikker. Men fra tid til annen dukker det opp noen svære gorillaer med rustning som tåler alt. Da må du bruke chip-en i hodet ditt og hacke rustningen, slik at målet blir åpent for skade. Det høres enkelt å greit ut, men når det er flere slike samtidig, i tillegg til mange vanlige fiender, så blir det hektisk.

Chip-en i hodet har andre funksjoner også, bortsett fra å hacke rustninger, datamaskiner og dører og sånt. Du har nemlig tre ulike “angrep”, som lar deg hacke en motstanders chip. Det ene angrepet gjør at fienden sprenger seg selv i lufta med en granat, det andre ødelegger våpenet og det tredje får offeret ditt til å skyte på kameratene sine, for så å skyte seg selv. Man kan jo lure på hvorfor to av tre involverer selvmord, men det er nå disse mulighetene du har, og de må brukes skal du komme deg levende gjennom spillet.

Så Syndicate er i grunn et underholdende spill, selv om det ikke akkurat har funnet opp kruttet på nytt. Spillet varer vel rundt 7-8 timer, men det er ikke så veldig mye gjenspillingsverdi, annet enn å samle inn samlegjenstander og prøve ut ulike oppgraderinger. Men oppgraderingene er ikke så veldig interessante, det går mest i økte prosenter.

Moro på nett

Den beste biten av Syndicate er samarbeidsdelen, og her er det virkelig lagt vekt på å jobbe sammen. Går man på egenhånd, blir man drept, og da går det som regel dårlig med de andre på laget. De ulike brettene skal visstnok være hentet fra det originale spillet, men jeg kan ikke si jeg kjente dem igjen. Ikke at jeg klarer å skille de ulike brettene i originalen fra hverandre, de så jo nokså like ut.

Samarbeidsdelen har selvsagt et progresjonssystem, og etterhvert låser du opp mange ulike oppgraderinger, nye våpen, samt andre kosmetiske ting. Du kan også starte ditt eget syndikat, som fungerer som en klan.

Om samarbeidsdelen er verdt inngangsbilletten alene er jeg ikke sikker på, men dersom du får med deg noen gode kompanjonger, så er det ikke tvil om at det blir noen timer med mye moro.

Stilfull grafikk

Det visuelle i Syndicate holder god kvalitet, og kjører en særegen stil. Områdene er lyse og sterile, med få, men klare farger. I tillegg er lyset ganske sterkt, og selv om det bidrar til atmosfæren, så kan det bli litt mye. Tenk lommelyktene i Battelfield 3 ganger ti. Men alt i alt så er det et pent spill, og det er ikke så mye mer å si om det.

Konklusjon

Syndicate ble kanskje ikke den oppfølgeren fansen ville ha, men det er nå et velfungerende skytespill likevel. Storyen er rimelig ute å kjører, men spillmekanikkene holder seg bra, og samarbeidsdelen er selve godbiten her. Har du gode venner som vil spille med deg, så er det absolutt verdt det, men du går ikke glipp av årets viktigste spill om du skipper Syndicate heller, for å si det sånn.

7/10

Spillet er testet på Xbox 360. Det finnes også til PC og Ps3.