Da Obsidian Entertainment- utviklerne bak «Star Wars: Knights of the Old Republic 2» og det kommende «Fallout: New Vegas» annonserte for et par år siden «Alpha Protocol» som var en slags kombinasjon mellom «Mass Effect» og «Splinter Cell» gikk forventningene over kanten. Mens nå er Obsidian klar med deres spionspill med rollespillelementer. Men inngår «Alpha Protocol» forventningene?
Hemmelig organisasjon
I «Alpha Protocol» spiller du som Michael Thorton. Du velger selv hvilken bakgrunnshistorie han skal ha først på spillet mellom en hemmelig spion, sterk og klok soldat eller en utspekulert villmann av en jeger. Akkurat som «Mass Effect» våkner du opp fra en sykeseng med vonde drømmer. Ditt første oppdrag er å rømme fra dette uhyggelige stedet, men som snart viser seg for å være en organisasjon som skal lede deg og gi deg diverse trening. Nærmere bestemt en opplæringsdel.
Etter hvert får du ditt aller første store oppdrag. Et vanlig fly fullt med passasjerer blir skutt ned i Amerika og etter hvert finner organisasjonen du jobber for, Alpha Protocol, at ditt nye oppdrag er å spore ned og stoppe terroristene som har skutt ned dette flyet. Men som snart viser seg å bli mye mer vanskeligere og hemmelighetsfull enn du har forventet. Altså som et vanlig actionspill nå til dags.
Tam skyting
«Alpha Protocol» drives av to elementer – sniking og skyting. Og jeg kan rett nå si at ingen av delene føles som det skal.
Selv om det står sitert fra tittelen ”The Espionage RPG” tror jeg Obsidian har tatt en grundig feil. Spillet føles nemlig ikke som et spionspill, heller nærmere et rent actionspill. Deknings systemet føles ikke riktig laget og om man ser på deknings systemet til blant annet «Mass Effect» er «Alpha Protocol» som å gå tilbake en hel generasjon. For å komme seg i dekning må man trykke på ”X”- knappen ved et objekt som man kan ta dekke rundt. Når man skal bort fra dekningen derimot er enda vanskeligere. Jeg brukte mange ganger å pepre løs både på ”A”- knappen og snu venstre spak på kontrolleren så mye som overhode mulig da jeg var midt i en skuddveksling. Ikke før rundt 6 sekunder etterpå var jeg borte fra dekning men også død.
Ikke nok med det. Man vil nesten alltid bli oppdaget selv om man beveger seg på knærne rundt i omgivelsene. Den eneste gangen jeg ikke ble oppdaget var da jeg var inne i et hvitt auditorium men med bare en fiende i.
Intelligensen på fiendene er derimot helt forkastelig. Det er som om noen ganger har fiendene en hjerne, andre ganger ikke. Noe som er en stor grunn til at fiendene noen ganger oppdager Michael for lett og andre ganger kan man stå rett foran dem uten at de merker noen ting.
Når det kommer til lydløshet finnes det nesten ingen lyddempere til skytevåpnene i «Alpha Protocol» noe som burde vær topp-prioriteten når en utvikler skal lage et spionspill. Det verste er at pistolene lager så mye lyd. Hver eneste gang jeg ikke er oppdaget (noe som er svært sjeldent) og jeg skal fyre av pistolen min for å ta ut en fiende som står ved målet mitt fyrer jeg av pistolen. Og vips jeg er oppdaget, igjen. Men det finnes selvfølgelig lyddempere, men de får man ikke før langt uti spillet.
Selve skytingen er nokså tam. Man får velge mellom fire typer våpen seksjoner. Pistol, sekundær maskingevær, hagle og primær maskingevær. Alle fire våpen typene har forskjellige egenskaper men nesten helt like oppgraderinger. Som for eksempel å sette på en lyddemper. Det svake er at lydene på de høres helt forferdelig ut, nærmere som poppet popkorn. Og jeg blir mange ganger overlykkelig for å ha skaffet meg en lyddemper etter et par timer med spilling for å få vekk den grusomme lyden.
Siktesystemet er både bra og dårlig på samme tid. Man ser en gul/oransj ring med en prikk i midten. Prikken er for å nøyaktigere få hodeskudd på fienden. Det verste er at Michael er en helt grusom skyter. Han greier mange ganger ikke å sikte seg inn på brystkassen til en fiende med 6 sekunder sikting. Og når han har fått siktet seg inn treffer han i en eller annen grunn veldig sjeldent, i tillegg til at fiendene nesten har uendelig med liv. Men når han først får til et hodeskudd går det som vanlig litt bedre. Når man har kommet seg et stykke inn i historien vil man også få tilgang til et slow-motion system der både fiendene og Michael beveger seg veldig sakte og vi ser i tillegg skuddene som blir avfyrt. Som til tider er det eneste ”kule” med skytingen.
Som alle andre spionsnikespill finnes det et nærkamps system. Når man møter på en fiende kan man da pepre på rundings knappen for å få slått ut fienden. Det verste med det er at det hele tiden går raskere å ta livet av fiendene ved å slå de ned enn å skyte på dem. Når man sniker seg bak en fiende har man to valg. Den ene er å trykke på runding som vil gjøre at Michael vil bruke hendene på å brekke nakken eller å kvele fienden, eller kan man trykke på ”X”- knappen for å skyte de. Men om man vil være mest mulig ubemerket anbefaler jeg den første metoden.
Minispill og oppgraderinger
Mens man spiller «Alpha Protocol» vil man automatisk komme over såkalte minispill. Disse minispillene går ut på å hacke enten utløste alarmer, datamaskiner eller å dirke opp låser.
Når man skal hacke en alarm utløser som oftest er en rød boks som henger på veggen er det som en labyrint med masse ledninger som man skal klippe av i rangert rekkefølge. Å dirke opp låser bruker man venstre skulderknapp for å legge ulikt trykk på låsene. Den verste og ikke minst mest frustrerende hacken er datamaskinen. Der står det hundrevis av tall og bokstaver i hulter og bulter. Man skal bruke venstre og høyre skulderknapp for å finne to koder som da åpner filene på datamaskinen.
Som tidligere nevnt kan man oppgradere våpen og utstyr. Ikke ulikt «Splinter Cell: Conviction». Her får man servert flere typer granater man kan oppgradere til å bli mer eksplosive, våpen som man kan legge til lyddempere og større magasiner. I tillegg kan man også få oppgradert og velge mellom forkskjellige uniformer Michael kan bruke på slagmarken. Det er ikke særlig mange uniformer å boltre seg i, men de er svært varierte.
Teknisk
Grafikken i «Alpha Protocol» kan ikke oppfattes av undertegnede som bra eller svært dårlig, men middelmådig. Karakterene har ganske få detaljer og animasjonene ser veldig upolerte ut. Enkelte ganger kan man også ikke tro at karakterene er ”menneskelige” slik de er i bant annet «Mass Effect». Skyggeleggingen er bra nok, men kunne godt ha vært enda mer dynamiske. Omgivelsene derimot er svært lite detaljerte og dårlig designede og det føles ut som at man har vært på nesten samme sted under hele gjennomspillingen.
Lyden på stemmene til karakterene er utrolig bra, noe som til og med kanskje er en av de få topp punktene i «Alpha Protocol». Stemmene er flotte, livlige og varierte. Men musikken er å ta med en klype salt. Den legger ingenting til spillet som musikk egentlig burde gjøre i et spionrollespill.
I tillegg er det en god deg bugs i «Alpha Protocol». Nesten annenhver minutt vil man se noe som ikke stemmer. Enten at en arm går gjennom en vegg eller at øynene står rett ut.
Dårlige kontrollere
Noe av det jeg opplevde med en gang jeg begynte å spille var at kontrollerne ikke imponerte noe særlig. Man kan som skrevet tidligere gå i dekke men som dessverre funker dårlig. Springingen til Michael ser helt tåpelig ut. Det er som om han har en elefant unge på ryggen mens ryggen hans holder på å knekke. Noe av det verste er at det ikke ser ut som at utviklerne hos Obsidian har lagt godt nok arbeid i kontroller innstillingene. Sensitiviteten på kameraet er helt forferdelig. Bare å snu Michael går rundt fem sekunder.
Det eneste positive jeg kan komme på er at når man har fått litt mer taket på styringen av Michael etter et par timer med spilling føles det bra. Men ikke nok bra.
Gode rollespillelementer
En av de få positive elementene i «Alpha Protocol» er rollespillelementene. Når man har valgt hvilken karakterklasse man vil være, altså om man vil være ren spion, soldat eller villmann så kan man videre i spillet oppgradere ferdighetene. Om man for eksempel har valgt at man vil være spion vil man få mange ganger sjansen til å oppgradere snike ferdighetene og snikmyrdingen på fiendene. Eller viss man har valgt å være soldat kan man oppgradere å ha mer helse eller å bare mer våpen og ammunisjon.
Ikke nok med det. Man kan som mange andre rollespill også forandre en god del av historien ved hjelp av et par små trykk. Når man er i en samtale har man opptil 5 valg. Disse valgene avgjør en god del av det neste man gjør i spillet og avslutningen av selve spillet. Dessverre er mange av disse valgene limt ”sammen” slik at man en god del ganger vil få den samme avslutningen selv om man velger helt andre valg i samtalene.
Konklusjon
Alt i alt er «Alpha Protocol» et svært middelmådig spionrollespill med kun et par positive elementer. Spillet har en god del gode rollespillelementer men sliter med hvilken spillsjanger den egentlig vil være. Jeg vil kun anbefale «Alpha Protocol» til spillerne som har utrolig lyst på et spill som kombinerer sniking, skyting og rollespill, men ingen andre. En skuffelse!
Karakter: 5/10
«Alpha Protocol» er testet på Xbox 360 men finnes også på PlayStation 3 og PC.
Kan ikke dette også spilles online?