SPILLTEST: Dante’s Inferno er rått, brutalt og strippet for originalitet
Opp gjennom årene har det kommet drøssevis av spilladapsjoner av filmer. Noen har vært gode, men sannheten er nå slik at fleste ikke er mer enn middelmådige. Det finnes og spill basert på bøker, som for eksempel flotte ”The Witcher”. Det er i midlertidig ingen som har prøvd å spillmatisere diktverk. Vel, helt til nå. Visceral Games har nemlig påtatt seg å lage et hack’n slash-spill av første del av Dante Alighieris episke diktverk fra begynnelsen av det fjortende århundre, ”Den guddommelige komedie”. Inferno, eller Helvetet som den første delen på heter på norsk, handler om Dante som blir vist rundt i Helvete av Vergil.
Ni sirkler
Selv om det meste av historien er skrevet om, da den passet dårlig i spillform, så har Visceral Games prøvd å lage Helvetet slik som Dante skildrer det, inkludert det at Helvetet består av ni sirkler:
Første sirkel, Limbo: Her finner man de udøpte og rettskafne hedninger, som til tross for at de ikke syndet, ikke slipper inn i Paradiset fordi de ikke er kristne.
Andre sirkel, de vellystige: Her finner man folk som begikk utroskap eller på en annen måte krenket Gud gjennom sine seksuelle eskapader.
Tredje sirkel, de glupske: De som bare konsentrerte seg om mat og drikke.
Fjerde sirkel, de grådige: De som skaffet seg store rikdommer for så og sløse dem vekk.
Femte sirkel, de sinte: De som bare gikk rundt og sloss og kranglet.
Sjette sirkel, kjettere: De som valgte å følge andre hedenske religioner.
Sjuende sirkel, voldsmenn: De som brukte vold mot andre, seg selv (selvmordere) eller mot gud havner her.
Åttende sirkel, de bedragerske: Folk som spredde falsk viten og løgner. Mange politikere å finne her.
Niende sirkel, forrædere: De verste av det verste, de som svek noen de hadde nær. Innerst inne finner man Satan selv.
I kamp mot Døden
Spillet åpner med at spillets helt, Dante, er soldat under korsfarerkrigene på fjortenhundretallet og opptatt med å slakte rømmende fanger. Etter en liten stund går det galt, Dante blir stukket i ryggen og drept. Men når Døden kommer for å hente Dante, nekter han og gi seg uten kamp. Det hele resulterer i at Dante dreper Døden, tar ljåen hans og reiser hjem til Firenze. Og her går ting fra vondt til verre. Dantes kjæreste, Beatrice ligger på bakken, død. Å ikke nok med det, rett etter at Dante finner henne blir hun hentet av helvetes demoner. Så hva gjør man i en slik situasjon? Jo, man tar ljåen sin, krusifikset sitt og drar til Helvetet for å hente dama di.
Historien i spillet er ikke spesielt minneverdig, den funker mer som en unnskyldning for å dra deg gjennom Helvetes sirkler. Det er for så vidt greit, da historien ikke er så veldig viktig i slike spill. Det som virkelig teller er det spillmekaniske.
Strippet for originalitet
Jeg hadde ikke forventet at Visceral skulle revolusjonere sjangeren med sitt spill. Deres forrige spill, Dead Space, var ganske tradisjonelt, selv om det inneholdt noen originale elementer. Det er mer enn man kan si om Dante’s Inferno. Rent spillmessig sett så føles det som en blåkopi av God of War. Knappekonfigurasjonen er den samme, kameraføringene er like, til og med måten man får mer helse og lagrer spillet er likt. Jada, man kan som sagt ikke forvente at hvert eneste spill skal være helt annerledes enn det neste, men Dante’s Inferno tar kaka. Det finnes drøssevis av andre spill i sjangeren, som for eksempel Devil May Cray og nylig sluppne Bayonetta, men ingen av disse er i nærheten av å være så like God of War som det Dante’s Inferno er. Det føles nesten som en blåkopi. Men bare nesten. Settingen er forskjellig, og Dante’s Inferno inneholder et par elementer som man ikke finner i God of War.
En frelser eller en straffer?
For å få nye ferdigheter må Dante samle inn sjeler. Disse får man stort sett ved å drepe fiender og finne samlegjenstander. Men det er ikke alt. Dante kan også velge om han vil være en hellig frelser, eller en som straffer syndere. Noen av fiendene gir deg mulighet til å gripe fatt i dem med ljåen, for så å gi deg valget mellom å frelse dem eller å straffe dem. Av og til kommer man over historiske skikkelser, som for eksempel Pontius Pilatus. Disse kan man og velge om man vil tilgi eller la dem bli igjen i Helvetes flammer. Når man gjør slike handlinger går man etter hvert opp i nivå i enten ”Holy” eller i ”Unholy”, som gir deg tilgang til unike ferdigheter. Så må man velge da, om man skal være helt ond eller helt snill og bare konsentrere seg om et av de to, eller om man vil ha en miks av begge.
Skitne triks
Spillbarheten har en del problemer. Et av de er at du altfor ofte føler at utviklerne bruker skitne triks for å ta livet av deg. Kameraet har en tendens til å plassere seg på dårlige steder, slik at man overhodet ikke kan beregne hvor man skal hoppe eller slenge seg. Et annet problem er den veldig ujevne vanskelighetsgraden. Av og til fyker man lett gjennom alle fiendene uten å miste mer enn et par millimeter med helse, andre ganger føles hele greia umulig å få til, i det man blir bombardert med fiender som nekter å dø. Det gjør ikke noe at spillet er krevende, men det er ikke noe gøy når det bare dukker opp flere og flere fiender som man må drepe før man kommer seg videre. Det er og noen gåter å finne i spillet, men disse er stort sett enkle å løse, eller bare irriterende.
Pupper, kokende blod og flytende gull
Når jeg satte meg ned med Dante’s Inferno forventet jeg å føle litt avsky i det jeg reiste gjennom Helvetes sirkler. I stedet ble jeg litt skuffet over hvor lite som egentlig var vært å merke seg. Jada, det er nok av ting som ikke passer inn i barne-TV, men jeg skulle ønske at utviklerne gjorde enda mer ut av settingen. Det skulle ha vært mye mer groteskt og vulgært. Sånn som det er nå så er det bare et par fiender som er i nærheten av å vekke avsky. Ikke alle sirklene er like godt gjennomførte heller, mange av dem består av helt like kamparenaer. Det er noen er flotte å se på, spesielt når man reiser gjennom de nederste sirklene og ser på utsikten over byen Dis, eller når man prøver å unngå å plumpe uti strømmene av flytende gull i den fjerde sirkelen, men de fleste er ganske kjedelige.
Solid teknisk
Spillet er bra teknisk. Flyten er god, og det er få feil å oppspore. Noen av effektene er kanskje litt gammeldags, men stort sett er det ganske pent. Hele fargepalletten er brukt, og alle sirklene har sine egne farger. Lydmessig er det og bra, og musikken, sammen med klageskrikene til de mange ”innsatte” skaper en solid stemning.
Konklusjon
Dante’s Inferno hadde potensial til å bli noe rått og brutalt. Dessverre ble det ikke helt slik. Ikke alle sirklene er like spennende, spillmekanikkene er også ujevne. Det at mye føles som en kopi av God of War tyder bare på at utviklerne ikke er så flinke til å tenke selv. Men er du fan av sjangeren, så er det muligens vært å ta turen gjennom Helvetet, selv om du sannsynligvis ikke vil ha noe ønske om å gjøre det igjen etterpå.
6/10
Spillet er testet på Xbox 360. Det finnest og til PS3 og PSP.
