Eksplosiv sabotasje-action

SPILLTEST: The Saboteur

Det har ikke gått spesielt bra for Pandemic denne generasjonen. De som presterte å lage solide titler som Mercenaries og Star Wars Battlefront forrige generasjon, klarte altså ikke å lage like gode spill denne gang. Mercenaries 2 og Ringenes Herre-versjonen av Battlefront endte opp som uferdige produkt uten de store høydepunktene, og var nok litt av grunnen til at EA til slutt ble lei og stengte selskapet. Men Pandemic hadde fortsatt et siste prosjekt de skulle gjøre ferdig, nemlig The Saboteur. Nå er spillet her, og folk lurer kanskje på om de endelig har fått til et bra spill, eller om det kanskje var like greit at de stengte. Les videre og finn det ut.

Deilig å være irsk i Frankrike

Spillets helt er racerbilsjåføren Sean Devlin. Han har i utgangspunkt ikke noe i mot Nazistene, men alt det forandrer seg under et billøp i Tyskland. Bestekompisen hans blir brutalt drept av en stornazist, men før Sean får gjort noe med saken bryter krigen ut og han blir tvunget til å rømme til Frankrike. Der venter noen måneder med sprit og prostituerte, før Sean blir aktivt med i motstandsbevegelsen.

Historien er solid, morsom og veldig klisjéfylt. Den blir kanskje aldri skikkelig spennende, men den gjør at vi får lyst til å hevne oss på Nazistene. Den klarer å presentere Nazistene som slemminger, i motsetning til andre lignende spill der vi aldri helt skjønner hva som er så galt med dem vi skyter på. Dessuten så er den litt annerledes enn de vi er vant til i spill fra 2. verdenskrig, som stort sett går ut på at amerikansk soldat sparker Nazirumpe. Egentlig minner spillet mer om Indiana Jones enn Saving private Ryan. Litt kritikk må den tåle, da dialogen til tider blir veldig pinlig å høre på.

Maskingevær, biler og eksplosjoner

The Saboteur følger et velkjent mønster når det kommer til spill satt i en åpen verden. Vi får Paris å leke oss i, og drar rundt til forskjellige steder for å få oppdrag. Historieoppdragene, merket med gullsymbol på kartet er de definitive høydepunktene. Pandemic lovet oss mye action, og det løftet holder de. Det blir mye skyting, sniking, kjøring og sabotering. Det blir en del minneverdige øyeblikk, som for eksempel når vi er om bord på et brennende luftskip eller når vi hopper fra hustak til hustak mens jagerflyene skyter etter oss.

Man kan egentlig dele The Saboteur inn i to hovedelementer. Det ene er når vi springer eller kjører rundt samtidig som vi skyter åpenlyst på Nazistene, det andre er når vi sniker oss rundt, kler oss ut som vakter og legger ut bomber her og der. Førstnevnte fungerer stort sett greit. Vi får en mengde skytevåpen å leke oss med, de fleste modellert etter virkelige våpen. Det er riktignok ikke helt smertefritt, da kontrollen er fryktelig løs og det blir enkelt å bomme. Kontrollene er ikke alltid presise nok, og det kan av og til bli litt irriterende når man bommer på trapper og stiger, gjerne samtidig med at lunten på en kubbe dynamitt blir kortere og kortere. Kontrollen over bilene er i midlertidig bra, så fort du blir vant med bilene fra 40-tallet. Vi får bare kjøre biler, men utvalget er bra så du finner nok en som passer deg. Eller, det blir ikke bare biler, om du klarer å få tak i en tanks kan du kjøre den og.

Smertefullt karneval

Det andre hovedelementet, snikingen er det mer trøbbel med. Jada, den er helt grei, det er bare det at den til tider føles veldig utdatert. Systemet fungerer omtrent på samme måte som i de tidligere hitman-spillene. Du sniker det rundt, og hvis du blir oppdaget må du ta livet av vakten som så deg før han blåser i fløyta slik at alarmen går. Dette fungerer greit, selv om vi kanskje får litt lite tid før han blåser i fløya og alt er ødelagt. Det som egentlig er det verste med spillet er når vi kler oss ut som en vakt. Hvis du uskadeliggjør en nazist uten å bruke kuler eller sprengstoff, kan du ta uniformen hans. Som i de tidligere hitman-spillene, så kan du ikke gå for nærme en vakt uten å bli oppdaget. Det var litt småirriterende i Hitman, men Pandemic har klart å gjøre det mye mer frustrerende. For når du har kledd deg ut, dukker det opp en ring rundt deg på kartet som viser sonen vaktene må være innenfor for at de skal oppdage deg. Denne ringen er passe stor når du går sakte rundt, men så fort du klatrer opp en liten avsats eller jogger lett blir ringen stor, og du vil høre fløyten til vakten før du vet ordet av det. Det høres kanskje ikke så ille ut, men det blir veldig frustrerende når man ikke kan hoppe over gjerder eller jobbe bortover. Sleng inn vakter som ser deg uansett og du får en veldig frustrerende opplevelse.

Når man først er oppdaget kan det å rømme fra Nazistene være en kjip affære. Det fungerer på samme måte som i GTA IV, ved at det dukker opp en ring rundt det område der Sean sist ble sett. Dette fungerte bra i GTA, men ikke veldig bra her. For Nazistene har helt vanvittig med utkikkstårn og biler, slik at det er vanskelig å finne en vei bort fra sektoren uten å bli oppdaget. Dette kan bli vanvittig irriterende når man er på vei et sted, men glemmer å bremse ned før et sjekkpunkt og dermed braser rett i gjennom bommen. Da må man kjøre som en villmann for å miste forfølgelsen, og ender kanskje opp langt unna der man skulle. Når dette skjer om igjen og om igjen blir man til slutt litt irritert.

Heldigvis blir man aldri tvunget til å snike, vi får alltid valget med å gjøre en av delene, men det er noen oppdrag som er hakket enklere å gjøre hvis man sniker seg rundt, og gjør du det rett blir resultatet bra. Men gjør du en feil har du som regel ødelagt hele sjansen til å gjøre det stille.

Akrobatikk på hustak

Som i Assassin’s Creed er det og her mulig å klatre nesten over alt. Men Sean er ikke like elegant som Ezio og Altaïr, og bruker som regel litt lenger tid på å klatre opp på et hustak. Det er heller ikke like gøy å klatre i The Saboteur som i Assassin’s Creed, og man får ofte følelsen av at ting ikke er like gjennomtenkt. Det hender ofte at man prøver å klatre på en bygning, for så å finne ut at det er umulig å komme opp den veien, og man blir pent nødt til å klatre ned igjen.

Når man springer over hustak kommer man av og til over utkikkstårn, fyllestasjoner og andre Naziinstallasjoner. Disse kan man sprenge, og få penger for det, som man igjen kan bruke på nye våpen og oppgraderinger. Det er gøy å holde på, selv om det kanskje er urealistisk mange installasjoner.

Ikke noe teknisk vidunder …

Det tekniske i The Saboteur er ikke veldig bra. Grafikken er ikke veldig pen, det er altfor mye bloom-effekter, noe som sannsynligvis blir brukt for at det skal se litt bedre ut enn det er. Det er ikke alle lydeffektene som er gode heller, selv om det fleste er godkjent. Stemmeskuespillet varierer veldig i kvalitet, noen høres OK ut, andre høres helt forferdelige ut. Det er og mange tekniske feil i spillet. Man kan sette seg fast inne i vegger, Nazistene kan til tider gå gjennom stein, og av og til forsvinner motorlyden når man kjører. Ikke bra.

… men artistisk sett er det rått

Det artistiske i spillet er i midlertidig veldig kult. Spillet er i i begynnelsen i svart-hvitt, med unntak av enkelte farger som rødt, blått og farger fra lys og flammer. Etter hvert som man gir folket håpet tilbake kommer fargene også tilbake. Dette er et veldig kult element, og det er gøy å klatre opp på et høyt hus og se utover byen og de forskjellige områdene som noen er i farger, mens resten er svart-hvitt enda. Det som er litt kjipt er at grafikken ser bedre ut i svart-hvitt, så når man får igjen fargene blir det en liten nedtur.

Konklusjon

The Saboteur er det beste spillet til Pandemic denne generasjonen. Det er til tider veldig gøy å spille, så lenge det funker. Historien byr på masse minneverdige øyeblikk, og hadde det ikke vært for de mange frustrasjonsmomentene kunne det ha blitt et av årets beste spill. Men det blir det ikke, for de tekniske feilene og de irriterende designvalgene er litt for mange. Uansett, om du har lyst til å prøve å spille som en sabotør fra 2. verdenskrig vil du nok få mye moro.

7/10

Spillet er testet på xbox 360. Det finnest og til PS3 og PC.