SPILLTEST: Splinter Cell: Conviction byr på en overhaling av serien om superspionen Sam Fisher
Det har gått noen år siden Splinter Cell: Conviction første gang ble annonsert. Opprinnelig skulle det komme i slutten av 2007, men etterhvert fikk man vite at Ubisoft Montreal hadde skrapet alt de hadde gjort til da for å begynne på noe nytt igjen. Resultatet er et Splinter Cell-spill som er en ganske annerledes opplevelse enn tidligere spill i serien, selv om selve kjernen i spillet fortsatt er intakt. Så, fungerer denne nye retningen, eller burde Ubisoft ha latt serien ligge?
Med sinne som drivstoff
Etter hendelsene i Splinter Cell: Double Agent sluttet Sam Fisher i Third Echelon, hvor han hadde vært ansatt siden det første spillet. Han får nyss om at bilulykken som tok livet av datteren hans kanskje ikke var en ulykke allikevel, men et attentat. Han finner ut at noe av svaret finnes på Malta, og drar dit på hevntokt. Etterhvert som han graver dypere i gjørma finner han ut at han selv og drapet på datteren hans bare er en liten del av noe mye større, og at Third Echelon under ledelse av den nyutnevnte Tom Reed kanskje ikke handler til landets beste allikevel …
Historiemodusen av spillet er dessverre ikke at det lange slaget, snarere tvert imot. Heldigvis er historien fullstappet med handling, og i løpet av de 6-7 timene det tar å spille i gjennom spillet er det aldri et kjedelig øyeblikk. Historien i spillet er av samme slaget som den man finner i en del av Tom Clancys bøker (selv om han aldri har skrevet en Splinter Cell-historie selv). Det går med andre ord mye i konspirasjoner, hevn og forræderi på høyt nivå. Heldigvis er historien ikke surrete og full av løse tråder slik det som ofte er med slike historier. I stedet er den er lett å følge med på, og god nok til at du har lyst til å spille deg ferdig for å finne ut hvordan det går.
En ny og forbedret Sam
Som sagt, Splinter Cell: Conviction byr på en overhaling av spillmekanikkene som i bunn og grunn har vært de samme siden enern. Det er fortsatt en del å tjene på å gjemme seg i skyggene, men hastigheten på spillet har økt betraktelig, og det er mye mer action. Sam har nemlig blitt et livsfarlig rovdyr, som lett kan ta livet av haugevis av motstandere uten å bli truffet selv. Til tider kan det minne en del om et vanlig tredjepersonsskytespill, da spillet inneholder mye av det samme som slike spill. Det er et system for å ta dekning bak de fleste objekter, og du kan plukke opp og bruke hva du vil av våpen. Men spillet er fortsatt et snikespill, det er bare det at det er en litt annen type snikespill enn det de andre spillene i serien var. Før brukte du skygger som dekning, denne gangen er mørket et våpen, og det er flere spillelementer som gjør dette våpenet til det mest effektive som finnes. To av disse har aldri vært sett i et Splinter Cell-spill før, og trenger en introduksjon.
Den ene av disse funksjonene, kalt “merk og henrett”, lar deg merke fiender med en knapp, for så å ta livet av alle med et enkelt trykk på en knapp. Man kan ikke bruke den funksjonen så ofte man vil, men den må lades opp ved å ta livet av en fiende i nærkamp. Denne muligheten høres kanskje bare ut som en altfor enkel utvei, og det er den jo og, men den kan også brukes til en del manøvrer som i grunn er fysisk mulig i virkeligheten, men vanskelig å gjøre i spill. Et eksempel? Sett at du henger i et rør i taket. Under deg er det tre fiender bevæpnet med hagler. Om du merker to av dem, og slenger deg ned å tar livet av den siste med bare hendene, og så trykker “henrett”-knappen vil du kunne ta livet av alle tre uten å bli skadet selv, og uten at noen andre oppdager deg. Dette hadde vært bortimot umulig uten denne funksjonen.
En annen funksjon som også kan brukes til dødelig effekt er “sist kjente posisjon”. Når du blir oppdaget av fiendene vil du fort dø av blyforgiftning om du ikke finner på noe. Jada, Sam ER farligere enn noensinne, men han er avhengig av det overtaket som skygger og gjemmestedene gir han for å være effektiv. Så i stedet for å holde seg i ro bak en skrivepult og bli offer for håndgranater og angrep fra sidene, så er det lurt å komme seg ut av synsfeltet til fiendene dine. Når du klarer det, vil det dukke opp en siluett av Sam. Dette er den sist kjente posisjonen din, og det er der fiendene vil konsentrere ilden sin. Dette kan brukes til din fordel, ved å for eksempel med vilje bli sett, for så å stikke av og til slutt ende opp bak fiendene dine, som nå konsentrere seg om det vinduet eller skrivepulten de sist så deg.
Spillet byr også på mer tradisjonelle spillelementer, som nærkamp og muligheten til å ta nakketak på fiendene dine og bruke dem som skjold. Det er og ulike utfordringen man kan gjøre, som for eksempel å ta livet av ti fiender uten å bli oppdaget eller å gå gjennom et brett uten å avfyre et eneste skudd. Når man fullfører disse utfordringene, får man poeng som man kan bruke på oppgraderinger av våpen og utstyr.
Uortodokse forhør
Fra tid til annen kommer du over folk som har informasjon du gjerne vil ha. Denne informasjonen gir de selvfølgelig ikke fra seg frivillig, derfor må Sam hjelpe dem litt på vei. Dette gjøres ved å bruke brutal, fysisk vold. Disse forhørene er artige avbrekk fra resten av spillet, selv om de er litt enkelt sammensatt.
Noen av brettene er og litt annerledes enn de andre. SKal ikke røpe for mye, men kan si såpass at det er et par ganger at spillet blir annerledes. Disse sekvensene er gode, og er et bedre alternativ til en kjøresekvens som ikke fungerer, slik som mange andre spill hiver inn for å krydre opplevelesen litt.
Litt for enkelt?
Spillet er stort sett hele tiden moro å spille, brettene er varierte og åpner for mange ulike taktikker. Sam har og blitt en helt annen person enn han var før, for å si det på den måten. De fleste blir som regel bare slappere og stivere etterhvert som de blir eldre, men ikke Sam, han har bare blitt smidigere, kraftigere og mer brutal siden sist.
Hvis jeg skal peke på en ting som kanskje kan være negativt for noen, så er det det faktum at spillet til tider er litt enkelt. Snikingen er mye enklere en før, feilgrep blir ikke straffet så hardt og hele opplevelsen minner mer og mer om et rent skytespill. Veteraner som har holdt på med serien siden begynnelsen vil sjeldent få store problemer, selv på den vanskeligste vanskegraden. Sålenge du klarer å unngå å bli truffet av kuler og granater, så er det ingenting som er vanskelig, og erfarne Splinter Cell-spillere vil ikke ha noe problem med å redde de forente statene. Dette er i seg selv ikke så veldig stort problem, Assassin’s Creed II var jo ikke vanskelig det heller, men i motsetning til snikmorderens eventyr i Italia, så varer ikke Sams hevntokt så veldig lenge. Legger man disse to fakta sammen, så får man et lite problem. Heldigvis er ikke enspillerhistorien det eneste man kan ta seg til.
Moro for både en og to
Ved siden av enspillerhistorien så får vi og servert en egen historiemodus for to spillere. Denne kan spilles lokalt med delt skjerm, eller over nett. Historien er en forløper til hovedkampanjen, og følger to spioner, en amerikansk en med kodenavn Archer, og en russisk som kalles Kestrel. Denne modusen byr på en håndfull timers moro for to personer, og er veldig lik enspillerkampanjen. Med andre ord, det er moro å spille, men det hele er litt i enkleste laget.
Men det er ikke bare historiemodus en kan spille med en annen person heller, vi får og servert en håndfull andre moduser, og disse kan nok by på en liten utfordring. Den ene av disse, “jeger”, er omtrent det samme som “terrorist hunt” fra Rainbow Six-spillene, og kan både spilles alene eller sammen med noen andre. Her skal man gå fra sekvens til sekvens og drepe alle fiendene i område. Man bør helst greie det uten å bli oppdaget, for om du blir det, så vil de resterende fiendene kalle inn forsterkninger. I den andre modusen, “siste skanse” skal du, alene eller sammen med en venn, beskytte et objekt mot bølger med fiendene. En slik modus som er med i de fleste spill nå til dags, med andre ord. I tillegg er det en siste modus som krever at du er to spillere, for dette er nemlig en duell. Her blir begge spillerene kastet ut på en arena i tillegg til en haug med datastyrte motstandere. Her er det om og gjøre å sanke mest poeng før runden er over, enten ved å drepe de datastyrte motstanderne eller ved å drepe den andre spilleren. Denne modusen er nok ikke morsomste av de alle, og er på ingen måte en verdig arvtager etter den populære “spies vs. mercenaries”, som denne gangen velger å utestå for denne gang.
Helt kurant teknisk sett
Grafikken i spillet er helt ok. Du vil neppe få bakoversveis av å sett deg ned med spillet, men du vil ikke irritere deg over det du ser heller. Det du ser, ja, for det er mye du ikke ser så mye av. De fleste brettene foregår om natten, noe som betyr mørke, som igjen betyr at det blir vanskelig å se detaljer i grafikken. Det er noen brett i fullt dagslys, og det er her man ser at teknologien bak er aldrende. En del direkte stygge og lavoppløselige teksturer blir ekstra tydelige i disse opplyste områdene. En annen ting er den litt irriterende svart/hvitt-effekten som dukker opp for å vise at du er skjult i mørke. Denne høres kanskje ikke så ille ut på papiret, men kan oppleves som irriterende om du er en person som foretrykker å slå av alt av lys i spillet for å snike deg rundt. Den byr ikke på hindringer når du spiller, men gjør bare at ting ser hakket kjedeligere ut enn det behøver.
Stemmeskuespillet er som vanlig solid. Michael Ironside inntar igjen rollen som Sam Fisher, og gjør som vanlig en god jobb. De andre stemmene er og gode, selv om det til tider blir mye banning.
Konklusjon
Ubisoft Montreal tok en sjanse på at de klarte å gjøre spillet raskere, morsommere og mer intenst, og de har de lyktes med. Veteraner vil kanskje mislike mange av endringene, men jeg vil si at Conviction er et friskt pust i en serie som etterhvert hadde stoppet litt opp i utviklingen. Historien er ikke så veldig lang, men den er fullstappte med handling, og er gøy å spille hele veien i gjennom. Samarbeidshistorien for to spillere, samt de andre tilleggsmodusene byr og på flere timer med innhold, så i bunn og grunn er det et solid spill, innholdsmessig sett. Litt kjip grafikk her og der, men ellers er det meste bra. Er du fan av tidligere Splinter Cell vil du nok like Conviction, trass i at snikingen har blitt hakket enklere siden sist. Nykommere som er glad i actionspill og kunne tenke seg en Bourne-lignende opplevelse bør og sjekke ut Tom Clancy’s Splinter Cell: Convicton.
8/10
Spillet er testet på Xbox 360. Det finnes og til PC
