I Bermuda bruker man jetpack

SPILLTEST: Dark Void

Har du lyst på et spill hvor du svever over fiendene dine mens du skytter dem i hode? Lyst å kapre en flygende UFO? Har du lyst på en oppdiktet før-andre verdenskrig historie som omhandler vesener fra det ytre rom og Bermuda-trianglet? Vel uansett om du vil ha det eller ikke så har utviklerne Airtight Games laget deres tolkning.
Tolkningen deres heter «Dark Void» og det er ikke så bra som det kunne ha vært.

Bermuda-triangelet skjuler en vill historie

Hvis det er to ting som gjør «Dark Void» helt unikt fra alle andre spill så er det historien, settingen og den hyppige bruken av jetpack. Du tar rollen som Will Grey, en sjarmerende pilot stasjonert på tropiske Bahamas på slutten av 1930-tallet. Her lever han et stille liv helt til ekskjæresten Ava kommer valsende inn på flystripen. For å gjøre en kort historie kortere så styrter paret i Bermuda-triangelet.

Her blir du transportert til en verden hvor utenomjordiske roboter blir dyrket som guder av andre personer som har styrtet i det kjente trianglet. Will og Ava deler derimot ikke deres livssyn, og har ingen problemer med å skyte de tobeinte metallklumpene ned så fort de kommer opp på den overraskende gode radaren.

Heldigvis for Will og Ava er de ikke alene i kampen mot de maktsyke robotene. Senere i spillet vil du stifte bekjentskap til en rekke figurer som faktisk har litt personlighet i seg. En av dem du kanskje vil like mest er oppfinneren Nikola Tesla. Det er han gir deg din første jetpack.

Etter dette blir historien i spillet bare villere og villere, på tross av at spillet er veldig dårlig til å forkare hva som skjer. Dette resulterer i en slutt hvor mange spørsmål fremdeles er ubesvarte, og på mange måter føler jeg at «Dark Void» er en lang demo for det virkelige «Dark Void».

Stiv og treg skytedel

På grunn av jetpack-en glideegenskap har du muligheten til å gjøre en rekke smarte jetpack-hopp som vil forhåpentligvis utmanøvrere fiendene dine. Dette høres kanskje lett ut, men det nok ikke det.
Fiendene tåler såpass mye at du sjeldent klarer å drepe mer enn en robot når du glir over dem. Og siden det er en mangel på gjemmesteder 20 meter over bakken tar det ikke lang tid før alle fiendene skyter på deg med en irriterende treffsikkerhet.

Den andre tingen som gjør slike taktiske luftsvev nytteløst er at skjermen blir helt rød når du blir beskutt. Og siden 90 % av fiendene dine løper rundt med automatiske rifler så er det sjeldent at du får se hvor du lander.

Skytingen i «Dark Void» er stiv og treg. Den har ikke samme hurtighet og flyt som andre tredjepersons-skytere som Uncharted 2 og Gears of War 2 har. Våpnene er heller ikke noe å skrive hjem om, de kjennes svake og er alt annet enn imponerende takket være den daffe lyden de lager. Det hjelper heller ikke at mange av fiendene ikke reagerer når de blir beskytt. Av og til ser det faktisk ikke ut som de tar skade av skuddene mine. De bare står der og skyter mot meg helt til de ligger på bakken med lemmene sine spredd rundt kroppen sin.

Luftige luftkamper

Det kjekkeste i «Dark Void» er uten tvil når du går opp mot andre luftfartøy som jegerfly og flygende slagskip. Da fungerer jetpacken din som et lite fly tilfordel for en maskin som gir deg lange og trege hopp. Måten du styrer jetpacken er ganske arkadeaktig. Du trenger ikke å være redd for turbulens når du stuper ned eller tar en rask helomvending. Dette liker jeg, for det siste jeg vil tenke på når jeg har fiender bak meg er om stigningsaksen er for høy.

Så fort du blir kjent med kontrollene og følelsen av å styre jetpacken tar det ikke lang tid før kan ta på deg hele luftforsvaret til robotene. Og hvis du har føler deg truet på grunn av fiendens konstante motild er det bare å ta en loop eller en roll. Men det er også lettere sagt enn gjort.
For å ta en roll må du trykke høyre spake inn og deretter bevege begge spakene i den retningen du vil ta rollen. Dette syns jeg er unødvendig komplisert, og det setter en stopper for hvor gøy du kan ha det i luften.

Ingen grafisk perle

Dark Void kommer ikke til å bli husket for grafikken sin. På mange områder ser Dark Void ut som et tidlig nestegenerasjons spill.
Men jeg liker den grafiske stilen, den er litt tegneserieaktig og byr på mye sjarm. Det som derimot ikke er sjarmerende er når spillet begynner å hakke, dette skjer oftest når det er røyk på skjermen eller når eksplosivene går av i alle vindens retninger.

Annet enn litt hakking så er det ikke mye galt med Dark Void fra et teknisk standpunkt. Jeg har ikke opplevd noen programfeil som er verdt å nevne, hvis du ser vekk ifra den ene gangen når spillet stoppet helt.

Konklusjon

Dark Void er kanskje ikke det spillet jeg ønsket det var. Men jeg syns utviklerne Airtight Games har laget en såpass interessant verden at «Dark Void» fortjener en bedre oppfølger. For gjemt bak en stiv skytedel, irriterende design valg er det et spill som venter på å få toppscore i alle blader og internettsider. Spillet har tross alt en god historie og en solid flydel.

6/10

Spillet er testet på Playstation 3. Det finnes og til Xbox 360 og PC