SPILLTEST: Just Cause 2 byr en eksplosiv påsketur
Med Just Cause 2 har svenskene i Avalanche Studios prøvd å rette opp feilene de gjorde i det første spillet, og byr på en eksplosiv dose action som til tider er så overdrevet at man nesten må trekke på smilebåndet. Men når man ser bort fra det, er spillet noe bra?
Klisjépreget, syltynn historie
Spillet foregår på den fiktive øya Panau, lokalisert et eller annet sted i Sørøst-Asia. Vi spiller igjen som Rico Rodriguez, en fryktløs barsking som får i oppdrag å spore opp og drepe sin gamle sjef og mentor, fordi det er mistanke om at han har gått over til fienden. I tillegg skal han óg finne ut hvorfor den nye diktatoren på øya ikke vil ha noe med USA å gjøre. For å få til dette må Rico lage et mektig kaos og jobbe for de forskjellige faksjonene på øya. De forskjellige gruppene har hvert sitt syn på hvordan øya skal styres, men har et samlet syn på hvordan den ikke skal styres: Slik som den styres i dag. Gud, så originalt det hele er …
Historien er ikke akkurat noe å hoppe i taket for, og fungerer mer som en unnskyldning for å sende deg ut på det ene sinnsyke oppdraget etter det andre. Karakterene man støter på er heller ikke spesielt interessante, og jeg merker fort at det er ingen av dem jeg egentlig liker, da aller er irriterende på forskjellige måter, enten det er måten de snakker på, ideologien deres eller bare hvordan de er som person. Når man på et punkt i historien skal velge en av faksjonene å alliere seg med, merket jeg at jeg hadde mest lyst til å bare forlate øya og la den brenne, da det var ingen jeg hadde særlig lyst til å jobbe med. Er man sugen på en hjerteskjærende historie som fullstendig forandrer ditt syn på verden vil man overhodet ikke tilfredsstillest av Just Cause 2, men om man ikke bryr seg så veldig om hvorfor, men mer om hvordan man skal gjøre ting, ja da er Just Cause 2 noe for deg.
Velkjent
Oppskriften spillet følger er velkjent. For å starte et oppdrag drar man til et punkt angitt på kartet. Etter en kort forklaring av er det bare å sett i gang, og man står som regel fritt til å velge hvordan man skal angripe situasjonen. Du kan jo for eksempel ta et angrepshellikopter og ødelegge målet ditt fra lufta, man kan ta et jagerfly og bombe det uten å sette seg selv i fare, eller man kan gå inn til fots og angripe fienden med tradisjonelle håndvåpen. Oppdragene i spillet har som regel lite å si for hovedhistorien i spillet, og fungerer mer som påskudd for å sende deg ut i forskjellige situasjoner, enten det er å redde en skadd soldat, kidnappe et vitne eller sprenge en romrakett før den når verdensrommet. De fleste oppdragene er artige å holde på med, men som sagt, de føles bare som litt mer målrettede aksjoner enn de man kan foreta på egen hånd.
Nøkkelord: kaos
Selve historieoppdragene i spillet er det få av, men for å åpne disse må man lage kaos på øya. Kaos blir det når man sprenger forskjellig militært utstyr, som radarinstallasjoner, antenner og drivstoffdepoter, dreper nøkkelpersjoner i militæret eller gjør oppdrag for fraksjonene på øya. Etterhvert som man lager mer og mer kaos og ødeleggelse skjerpes sikkerheten, og man får tilgang til flere oppdrag og utfordringer, mer utstyr i butikken og, som nevnt tidligere, flere historieoppdrag. Siden alt spinner runt kaos, er det bra at det er gøy å holde på. Overalt hvor man går finner man ting man kan ødelegge, og det er lett å glemme seg bort når man plutselig finner en våpenoppgradering eller en haug av vanntårn som bare står der og venter på deg.
Massivt
For å gjøre det helt klart med en gang: Verdenen vi får leke oss i er massiv. Med sine 1000 kvadratkilometer er den 25 ganger større enn verdenen i The Elder Scrolls IV: Oblivion og 20 ganger større enn verdenen i Far Cry 2. Men den er fortsatt en god del mindre enn verdenen i The Elder Scrolls II: Daggerfall, som er på rundt 160 000 kvadratkilometer. Med en verden som er så stor så er det selvfølgelig en god del variasjon i miljøene man vanker i. Det blir turer i tanks ned slalombakkene på høyfjellet, ekspedisjoner i jungelen, vandring i ørkenen og shoppingturer i byen. Alt sammen akkompagnert av heftige eksplosjoner og et høyt forbruk av kuler og krutt.
Av alt utstyret man har til disposisjon er det særlig to ting man ikke kan klare seg uten, nemlig fallskjermen og kabelpistolen. Når man beveger seg like mye vertikalt som man beveger seg horisontalt sier det seg selv at man av og til må hoppe et stykke nedover, og da kommer fallskjermen godt med. Den kan brukes så mange ganger man vil, og trekkes inn og ut ved et tastetrykk. Kombinerer du den med kabelpistolen får man et nyttig “kjøretøy”, siden man kan bruke kabelen til å trekke seg rundt, klatre eller bare skaffe seg høyde. Kabelen kan og bruker for seg selv, til å dra folk og fe rundt, eller feste ett objekt i et annet. Spesielt det siste der kan man bruke til mye, med forskjellige reslutater. Man kan jo feste et jagerfly fast til bakken, feste en soldat til et helikopter og mye annet.
Pent å se på
Selv om verdenen er stor og tegneavstanden er utrolig, så ser spillet fortsatt meget pent ut. Det er mye farger, fra grønne skoger og blå hav til snøkledde fjell og isbelagte vann. Eksplosjonene er virkelig flotte å se på, og det er bra, for dem blir det mange av. Fysikken i spillet er god, og når man fyker bortover i en sportsbil og plutselig kjører utfor en skråning er ødeleggelsene av bilen en fryd å bevitne.
Lydeffektene i spillet er og gode, så om man har et godt anlegg er det bare å skru det opp og nyte musikken av biler som kræsjer og radarinstallasjoner som raser sammen. Bare husk å demp lyden så fort noen begynner å snakke, ellers vil ørene begynne å blø. Stemmeskuespillet er nemlig helt forferdelig å høre på. Det hele skal kanskje virke som en B-film, men jeg tror at alt det ekstreme man kan finne på gjør mer for stemningen enn det stemmeskuespillet kunne ha gjort. Det er bare et par av stemmene det går an å høre på i lengden, resten er så irriterende at man får lyst til å hoppe over hele greia bare for å få slutt på torturen.
Konklusjon
Just Cause 2 er et solid action spill og byr på mange timer med moro. Selve historiebiten tar rundt 20 timer å få gjort, men det er fortsatt mye å gjøre etter den er ferdig. Verdenen er virkelig stor, og det er mange skjulte hemmeligheter man kan finne. Grafikk, fysikk og lydeffekter er bra laget, og gjør spillet til en fryd å spille. Stemmeskuespill og historie står det heller dårlig til med, men det gjør ikke så mye, da spillet handler om å ha det gøy, og hvis det er det du er ute etter er spillet definitivt verdt å sjekke ut.
8/10
Spillet er testet på Xbox 360. Det finnest og til Playstation 3 og PC.
