SPILLTEST: Metro 2033 byr på en solid historie og god stemning i Russlands undergrunn
Når man ser på tallene over hvilke land som gir ut flest spill, ligger USA og Japan ikke uventet på toppen. Til sammen står de for cirka 80 prosent av spillproduksjonen i verden. Resten er stort sett fordelt på land i Vest-Europa, med Storbritannia som en soleklar leder. Men land i Øst-Europa har i de siste årene og kommet med en del spill, og disse har vært jevnt over gode. Polske The Witcher er kanskje et av de beste rollespillene vi har fått de siste årene, og S.T.A.L.K.E.R-spillene er et veldig artig post-apokalyptisk spill satt i en åpen verden. Nå er ukrainske 4A, som består av utbrytere fra S.T.A.L.K.E.R-utvikleren GSC Game World, kommet med sitt første spill, Metro 2033. Spillet er, i likhet med tidligere nevnte The Witcher, basert på en bok, Metro 2033 av den russiske forfatteren Dmitri Glukhovski. Bøkene i serien har solgt meget bra, spesielt i Russland, og forfatteren er visstnok i forhandlinger med Hollywood angående filmrettighetene. Men nok om det, over til selve spillet.
Det var en gang i et atombombet land
Året er 2033. Stedet er Russlands hovedstad, Moskva. Etter at det som er igjen av den utbombete overflaten er blitt ubeboelig på grunn av radioaktivitet har innbyggerne blitt tvunget ned i undergrunnen. Heldigvis er metroen i Moskva verdens største tilfluktssted, så det er fint mulig å leve livet der nede. Men i det siste har det dukket opp flere å flere forskjellige monstre og demoner som truer menneskene som lever der nede. Spillets hovedperson, Artyom, tar på seg det livsfarlige oppdraget å dra lenger inn til hjertet av metroen for å hente hjelp. Underveis møter han flere hindringer, etter hvert som han lærer mer og mer om en fiende som kanskje ikke bare truer familien og vennene hans, men også hele menneskeheten.
Historien og atmosfæren er spillets kjerne, og er veldig bra. Den byr på historier, lokasjoner og karakterer vi kan tro på og som føles realistiske, i den grad at man kan si det om denne typen spill. Metroen i Moskva føles mye mer ekte enn andre samlingspunkt for mennesker i andre spill med et post-apokalyptisk tema. Historien i spillet er den samme som i den første boken, så om man har lest den, så vet man nok litt om hva som skjer, men man bør allikevel få med seg spillet, da det lar deg faktisk se hvordan folk lever.
Kampen for tilværelsen
Bøssemakerne nede i metroen har ikke tilgang til så mye moderne utstyr, derfor er ikke våpnene man har til disposisjon av det høyteknologiske slaget. Det går mye i hjemmesnekrede hagler og maskinpistoler, lufttrykksgevær og revolvere med all verdens tilbehør. For å at man skal kunne legge hendene på det beste utstyret man finner trenger man hard valuta. Nede i metroen er det slutt på penger, for hvem gidder vel å drasse rundt på tunge metall objekter når man ikke kan bruke dem til noe som helst i kampens hete? Derfor er det en annen sjelden sak som fungerer som valuta, nemlig kuler.
I løpet av spillet vil man finne to forskjellige typer kuler. Man finner vanlig skitten ammunisjon, som er laget nede i tunnelene, men av og til kommer man over militærammunisjon. Sistnevnte er den typen som fungerer som valuta. Dette er kuler som ble laget før folk måtte pelle seg ned i undergrunnen, og er bedre enn de man lager nå. Det er selvfølgelig mulig å lade våpenet sitt med denne typen ammunisjon om du ønsker mer skuddkraft, men da kan du se langt etter den revolveren med geværkolbe, teleskopsikte og lyddemper.
Tradisjonelt, men likevel et friskt pust
Mesteparten av spillet går, i likhet med de fleste andre førstepersonskytespill ut på å skyte ting i filler. Skytemekanikkene i er velkjente, selv om de kanskje er litt på kanten upålitelige. Men, så lenge du tar deg tid til å sikte, samt passer på å ikke holde avtrekkeren inne vil du nok klare deg. Det er regenererende liv slik som i de fleste andre spill nå til dags, noe som lar deg ta sjanser uten å straffe deg så veldig hardt om det går ille.
Fra tid til annen må du opp til overflaten eller ned i huler fulle av giftige gasser. Da er det på tide og trekker på seg gassmasken sin. Filtrene i gassmasken varer i midlertidig ikke evig, om man må passe på å bytte dem ut en gang i blant. Det ligger en del filtre rundt omkring, så med mindre du surrer rundt og glemmer tida, vil du nok komme deg inn i trygghet før ender opp blå på bakken.
Metro 2033 ligner kanskje litt på S.T.A.L.K.E.R-spilla, men er i hovedsak et lineært spill. Man kan vel putte det i samme bås som Bioshock- og Half-life-spillene. Man tråkker seg med andre ord fremover til nye områder, uten mulighet til å dra bakover.
Pent
Grafikken i spillet er noe av det bedre man finner. Områdene under bakken er flotte å se på og interessante, og det er ingen av dem som er kjedelige. Når man kommer opp på overflaten er det vanskelig å la være å like det man ser. Selv om verdenen nå er grå og hvit (mye snø, med andre ord), så føles den allikevel fargerikt, mye takket være belysningen og de flotte fargene på himmelen.
PC-versjonen kan skryte av støtte for DirectX 11, med alt av godbiter det bringer med seg, men xbox-versjonen ser ikke så ille ut den heller Det er noen småfeil her og der, og jeg opplevde en gang at jeg falt ned gjennom bakken i spillet og ned i ingenting. I noen sekvenser ble det en del hakking, noe er litt irriterende, men disse sekvensene er det få av, og resten av spillet bør kjøre knirkefritt.
Lydeffektene i spillet er mer enn godkjente. Våpnene sparker godt i fra seg, og alle andre lydeffekter gjør sitt for å skape en fin stemning, enten det er en skummel en, eller en litt mer avslappet en.
Stemmeskuespillet er også veldig bra. Man kan spille gjennom det hele på russisk om man vil, men de engelskspråklige stemmene er gode nok, og jeg foretrakk stort sett dem.
Konklusjon
Historie, grafikk, lyd og stemmeskuespill gjør alle sitt for å skape en god atmosfære, og spillet er stort sett en fornøyelse fra start til slutt. Det er ingen elementer i spillet vi ikke har sett før, men når hele pakken er samlet føles den allikevel som et friskt pust, mye takket være at det foregår i Russland fremfor et eller annen USA-aktig land. Det er egentlig etter at man er ferdig med historien, som bør ta en 8-10 timer å spille i gjennom at det største problemet dukker opp: Gjenspillbarhet. Den eneste grunnen til å dra fram spillet igjen etter at man er ferdig er om man ønsker å samle prestasjonspoeng, men for de som blåser i det er det ikke så mye å finne på etterpå. Selv om det er en god del varianter av våpnene i spillet, så vil man ha prøvd ut det meste når man er ferdig.
Uansett, Metro 2033 er i bunn og grunn et veldig bra spill, og folk som er fan av denne typen spill bør absolutt vurdere å sjekke det ut.
8/10
Spillet er testet på Xbox 360. Det finnes og til PC.
