I dag ble også nemlig en ny pressemelding sendt ut fra EA med litt mer info om den kommende oppfølgeren til fjorårets aller beste rollespill «Dragon Age: Origins». «Dragon Age 2» vil ha en ny helt og en helt ny tidslinje. Helten vil hete Hawke og er en fattig vandrer som etterhvert tar makten og blir en av de viktigste karakterene i «Dragon Age»- universet. Som en overlevende av Blight og Champion of Kirkwall, blir han omgitt av historier og mystikk.

Selve historien i «Dragon Age 2» utspiller seg gjennom 10 år der spilleren må ta moralske beslutninger, samle og alliere seg med både nye fiender og karakterer, få berømmelse og ære for å finne ut hvordan verden ble slik den er.

Ikke nok med det men EA har også avslørt at spillet skal komme ut i butikkene i mars til neste år. Toppbildet er også blitt bekreftet til å være omslaget til «Dragon Age 2» av EA.

«Dragon Age 2» kommer i butikkene i mars til neste år og blir tilgjengelig på PC, PlayStation 3 og Xbox 360.

EA kunngjorde i dag lanseringen av deres “Gun Club”, en klubb der medlemmer får tilgang til ulike fordeler, som betatilgang til spill, samt nytt innhold til eksisterende spill. Klubben skal ifølge EA bringe sammen de største og beste spillene dems, inkludert Battlefield: Bad Company 2, Medal of Honor. Det vil og dukke opp en helt ny, betalt tilleggspakke til Battlefield: Bad Company 2, med handlingen satt til Vietnam. Det vil etterhvert dukke opp flere spill i klubben, blandt annet Dead Space 2 og Battlefield: Heroes.

Fra og med i dag kan alle Battlefield: Bad Company 2-spillerne med VIP-medlemskap benytte denne tjenesenten til å løse inn Medal of Honor-belønninger: Tidlig tilgang til betaen, og tidlig tilgang til et våpen, skarpskytterrifla M24.

“Programmet gjør at spillene våre ikke lenger bare er individuelle lanseringer, nå er de en del av et økosystem innen vår egen portefølje, samtidig som vi viser tilhengerne våre at vi setter pris på at de kjøper spillene våre. Gun Club gir oss en plattform for å krysspollinere spillene, snakke direkte til spillerne og gi en enda bedre underholdningsopplevelse for tilhengerne,” sier Jeff Karp, Senior VP of Marketing hos EA. “I dag lanserer vi Gun Club med Battlefield: Bad Company 2 og Medal of Honor – to av spillene det knyttes mest forventning til i år. Og dette er bare begynnelsen.”

Om du vil vite mer om klubben, samt sjekke kriterier for medlemskap og slikt, dra over til http://www.gunclub.ea.com.

Det har vært mange spill satt til historiske epoker opp gjennom tidene. Vi har sett spill satt til middelalderen, renessansen, andre verdenskrig, golfkrigene og litt av hvert fra framtiden. En av periodene som det derimot ikke har blitt laget mange spill til, er den såkalte “ville vesten”, altså siste del av 1800-tallets Amerika. Joda, vi har fått noen, og de siste årene har vi fått litt av hvert som ikke har holdt så veldig lav standard. Senest i fjor fikk vi Call of Juarez: Bound in Blood, som faktisk var et ganske bra spill. Tingen er bare at det finnest ikke noe spill som virkelig har definert hvordan western-spill skal lages. Eller, i hvertfall inntil nylig, for nå har Rockstar kommet på banen og lansert en slags semi-oppfølger til Red Dead Revolver fra 2004, og en ting er i alle fall sikkert: Red Dead Redemption er det western-spillet vi har ventet på i noen tiår nå.

Banditter på begge sider av loven

Året er 1911. Den ville vesten er døende, den industrielle revolusjonen er ankommet Amerika og staten er i full gang å få kontroll over nybyggersamfunnene der lovløsheten har hersket i mange år. John Martson, en tidligere banditt som nå har skiftet karriere blir igjen tvunget til å spenne på seg revolverbeltet sitt, da Bureau of Investigation, det som etterhvert utviklet seg til å bli FBI, kidnapper kona og sønnen hans. For å få igjen sitt nye liv må John Marston dra tilbake til sitt gamle liv å få has på et tidligere gjenmedlem, Bill Williamson, død eller levende. Jakten viser seg i midlertidig å være en større jobb en først antatt, og søken etter frelse bringer Marston fra gammeldagse Armadillo i vest, til det kaotiske Nuevo Paraiso i sør og til de mer moderne byene i øst.

Historien i Red Dead Redemption er klart noe av det beste Rockstar har laget. Den er fylt med morsomme, triste og dramatiske øyeblikk, akkurat slik som en skikkelig western-historie skal være. Tempoet synker kanskje noe rundt midten av spillet, men en solid begynnelse og en meget sterk og dramatisk slutt veier godt opp.

Historien virker ikke å være så veldig inspirert av historiene til gamle spaghettiwesterner, den er mer i samme gate som Clin Eastwoods “The Unforgiven”. Det vil si at John Marston ikke er av den stille trestokktypen som mange gamle westernhelter er, men snakker minst like mye som alle andre og uttrykker følelsene sine. Om man skal se helt teknisk på det, så er han en dynamisk person, og ikke bare en karaktertype, og dette er bra, da det er lettere å bry seg om han da.

I likhet med GTA-spillene er det her også et rikt karaktergalleri, med mange forskjellige typer og personligheter. Vi blir kjent med den bitre marshallen i Armadillo, den sprø gravrøveren Seth, den selutnevnte messiasen og revolusjonæren Abraham Reyes og den hyklerske spesialagenten Edgar Ross.

Et sentralt element i historien er det faktum at det er en overgangsperiode. Dette ser man både igjen i historien (regjeringen prøver å få has på de siste lovløse bandene), og i teknologien man har til rådighet. Det er fortsatt revolvere og hester som er i fokus, men vi får og noen glimt av teknologisk avansement, båder når det gjelder våpen, men også når det kommer til transportmiddel og arkitektur. Spillet føles fortsatt som en western, men det allikevel fint med litt variasjon, spesielt med tanke på at denne perioden er lite representert blandt bøker og filmer om den ville vesten.

Velkjent formel

Red Dead Redemption har mange likheter til Rockstars Grand Theft Auto-serie, i hvertfall når det gjelder struktur. Verdenen er delt inn i tre deler, og bare en er åpen for ferdsel i begynnelsen. For å åpne de resterende bitene må du fortsette historien gjennom å gjøre oppdrag. Måten disse oppdragene fungerer på er rimelig identisk med oppdragene i GTA, du drar til en bokstav på kartet, ser en filmsnutt der du får vite hva du skal gjøre og så gjør du det. Formelen for disse oppdragene er ikke så veldig varierte, det er som regel gå dit, skyt dem, hent den tingen, eskorter den personen osv. Allikevel føles det aldri kjedelig og monotent, og det kommer mest sannsynlig av at spillmekanikkene er så gjennomførte, teknologien i bunn er god og at områdene du besøker er så varierte. Historien tar rundt 20 timer å fullføre, men det er stor sannsynlighet for at du har brukt mer tid enn det når du nå veiens ende. For denne gangen har man faktisk en del å finne på utenom historien. Rockstar har skjerpet seg etter Grand Theft Auto IV, og laget en god del mer interessante sideoppdrag enn “stjel 10 biler”.

Tilfeldige folk på gaten

Grovt sett så kan man dele sideoppdragene i Red Dead Redemption inn i to typer: Fullstendig tilfeldige og ubegrensede oppdrag, og mer begrensede småoppdrag. Sistnevnte går ut på at du rundt omkring i verdenen møter på forskjellige fremmende. Disse trenger som oftest hjelp av deg til et eller annet, men det de trenger hjelp til varierer veldig. Noen vil bare at du skal plukke blomster eller finne materialer, andre går ut på at du skal løse forsvinningssaker, og noen går utpå å skaffe penger eller andre verdifulle gjenstander. Disse oppdragene er ofte enkelt oppbygget, men det er som regel verdt å fullføre dem, da mange av dem har et helt annet utfall enn det du så for deg når du begynte.

Det er og forskjellige utfordringer du kan løse for å motta forskjellige belønninger. Disse er delt inn i fire kategorier, skarpskyting, jakt, skattejakt og overlevelses utfordringr. Disse er meget enkelt oppbygget, og følger deg hele veien, slik at du kan gjøre dem dersom situasjonen byr seg. Et eksempel er under jaktutfordringene, da du får i oppdrag å drepe to fjelløver med kniv. Dette er ikke så veldig vanskelig, så fort du får øye på en er det bare å springer bort å drepe den. Det er bare det da, å faktisk få øye på den. For som regel er det den som ser deg først, og når den hopper over deg ingenstedfra, så har du rundt et sekund på deg til å reagere, ellers blir du løvemat.

Den andre typen sideoppdrag tilfeldige småoppgaver du får av og til. Det kan være noen som ber om hjelp til å redde en kamerat fra å bli lynsjet, noen som ber om hjelp fordi vogna deres er stjålet eller ødelagt og mye annet. Disse tilfeldige hendelsene gjør at verden føles levende, og det blir ikke så kjedelig å ri lange strekninger når du fra tid til annen får noe å gjøre. Fra tid til annen finner du forskjellige ettersøkt-plakater, som lar deg dra ut å leke dusørjeger i den ville vesten. Målene dine kan selvsagt fanges både døde eller levende, men du får mer penger for det siste der. Disse dusørjegeroppdragene varer evig, selv om det er de samme 20 personene som må fangest om igjen og om igjen på samme sted som sist. Nåja, heller det enn å gå tom for ting å gjøre.

En annen ting som skiller dette fra Grand Theft Auto-serien er at her så kan du plukke opp forskjellige ting som du kan bære med deg. Det kan være medisin, tobakk, men og planter du har plukket og skinn og kjøtt fra dyr du har sløyet. Mye av dette kan du selge til butikkene og dermed tjene deg en finn slump med penger på den måten.

Rockstar har vært flinke til å få spillverdenen deres til å føles levende ut. Det er umulig å ri fem minutter uten å se et eller annet som rører på seg, enten det er disse tilfeldige hendelsene, eller bare et dyr. Det er mye å gjøre, og det er gøy å gjøre det. Faunaen er imponerende, du vil møte på alt fra beltedyr og stinkdyr, til større dyr som fjellgeiter, fjelløver og bjørner. Og selvsagt også villhester som kan temmes.

Menneskets beste venn

Hva hadde et spill satt til den ville vesten vært uten hester? Det ville jo vært som en film uten lyd, en gitarsolo uten gitar eller en sangkonkurranse uten talenter (vent nå litt …!). Hester er vel kanskje en av de viktigste ressursene i spillet, uten en slik ville det tatt en evighet å komme seg rundt i verden. Du har hele tiden en hest som er knyttet til deg, og som kommer når du plystrer på den ved å trykke opp på D-paden. Det er den samme hesten som kommer, helt til den dør eller du bytter den ut med en annen. Skulle hesten ende opp med å bite i støvet kan du bare vente litt, så kan du plystre på en ny hest av middels kvalitet. Det er flere forskjellige hesteraser, grovt delt inn i tre typer, alt etter hvor gjennomsnittlig gode de er. Hestene i det laveste sjiktet er billige, men trege og svake, mens hestene i toppskiktet tåler mer og er raske.

Det er to måter man kan skaffe seg nye hester på. Du kan kjøpe dem i en butikk, eller så kan du dra ut å finne en villhest og temme den. Måten du temmer dem på er enkel, du huker tak i de med lassoen din, og så kaster du deg opp på ryggen til hesten. Da starter et lite, enkelt minispill der det er om å gjøre å holde balansen mens hesten prøver å kaste deg av. Når hesten ikke orker mer, er den tam. For å lagre hesten din, altså gjøre slik at det er den som kommer når du plystrer, så er det bare å tjore den fast et sted det er mulig.

Spøk til revolver

Av alt som er mulig å gjøre i Red Dead Redemption, så er det i bunn og grunn et tredjepersons skytespill. Du kan ta dekning bak hva som helst, og kan bruke taktikker som å skyte blindt ut fra dekning (ikke alltid like effektivt med tanke på at det er lite automatvåpen i spillet). I Red Dead Redemption kan du bære absolutt alle våpnene i spillet samtidig, og du kan bytte mellom hvilke du skal bruke i pausemenyen, eller ved å holde inne en av knappene og så bytte våpen i utstyrsringen som dukker opp. Det er fire forskjellige kategorier, en for pistoler og revolvere, en for rifler, en for skarpskytter rifler og en for hagler.

Den kunstige intelligensen til fiendene er ikke så veldig mye å skryte av, du kan lette meie ned mengder av fiender uten problem, sålenge du har dekning. Uten dekning varer du ikke lenge, du tåler nemlig ikke så veldig mye før du dør. Livsystemet er av det regenererende slaget, akkurat som i for eksempel Call of Duty. Om du skulle ende opp omringet av fiender, å har du ett ess i ermet fiendene dine ikke har: Dead Eye.

Dead Eye er en slags bullettime. Det er tre stadier av Dead Eye, i begynnelsen kan du bare senke tiden, men seinere kan du markere fiender og så fyre løs, i ekte western-stil.

Ære og berømmelse

To viktige element i Red Dead Redemption er æren din, og berømtheten din. Hver gang du gjør et oppdrag, et sideoppdrag eller bare hjelper en stakkar fylles berømthetsmåleren din seg opp. Etterhvert som du når nye nivåer får du forskjellige bonuser. Denne måleren kan ikke synke. Det kan derimot æresmåleren din. Hver gang du gjør noe bra, får du mer ære. Når du har mye ære blir du sett på som en god person, og du kan få bonuser som halv pris i butikker eller nye klær. Om du gjør slemme ting, som å drepe sivilie, rane banker og skyte hesten din mister du ære. Det er bonuser på begge sider av måleren, og du starter i midten når du begynner spillet.

Men ikke vær redd, om du helst vil spille en snill person, men av og til får lyst til dra ut på drapstokt det bare å knytte et tørkler foran ansiktet. Da flytter ikke berømthets- og æresmåleren på seg, verken ned eller opp.

Gøy på nett

Flerspillerdelen i Red Dead Redemption byr på mye moro, og noen nyvinninger. Den kanskje største forskjellen fra andre spill er at lobbyene ikke er så kjedelige. Når du fyrer opp flerspillerdelen blir du automatisk kastet inn i verdenen sammen med opptil 15 andre personer. Her er det ikke så mye mål å mening, annet enn å storme forskjellige skjulesteder som de ulike gjengene gjemmer seg i, eller starte uorganiserte kamper med andre spillere. For å starte litt mer organiserte kamper er det bare å dra til et punkt på kartet (for eksempel en by), og starte en derfor, eller du kan gå gjennom en meny. Det er flere forskjellige moduser, og de er grovt sett delt i alle-mot-alle-moduser og moduser som legger vekt på lagarbeid. Det er og forskjellige spillerlister for de ulike nivåene av auto-sikte, så her er det bare å velge det du foretrekker. Etterhvert som du dreper motspillere og vinner kamper får du erfaringspoeng, som til slutt gjør at du går opp et nivå. Det er i alt femti nivåer i spillet, med en hel haug av ting å låse opp.

Flerspillerdelen er veldig moro, spesielt sammen med venner, og det er helt tydelig at Rockstar har prøvd å lage en så god opplevelse som mulig.

Bunnsolid teknisk

Red Dead Redemption er nok et av de peneste åpen-verden-spillene der ute. Karakterene ser veldig bra ut, og de er ikke så uttryksløse som de var i Grand Theft Auto IV. Hestene ser helt fantastiske ut, legg spesielt merke til hvordan musklene rører på seg når de springer av gårde. Lys og skygge er gjort spesielt bra, og væreffektene er noe av det beste der ute, spesielt når det er dårlig vær.

Om en skal peke på det som kanskje er selve kronjuvelen blandt det tekniske, så må det være euphoria-motoren. Denne var med i Grand Theft Auto IV, men er nå enda bedre. Motoren generer animasjoner på direkten, slik at ingenting av det du ser er forhåndsbestemt, og forskjellig hver gang.

Det er litt småbugs her og der, men langt i fra noe som ødelegger opplevelsen.

Lydmessig er det også bra

Stemmeskuespillet er veldig bra, ingen av karakterne høres uinspirerte og kjedelige ut, noe som gjør det hele til en fornøyelse å spille gjennom. Lydeffektene er også veldig gode, og for en gangs skyld så har Rockstar inkluderte solide drønn når våpnene avfyres.

Konklusjon

Red Dead Redemption er en utrolig opplevelse, og helt klart blandt de beste spillene de siste årene. Historien, spillmekanikkene, og det tekniske er alle på topp, og spillet inneholder ingen dødpunkter eller kjedelige sekvenser. Flerspillerdelen er også godt skrudd sammen, og bør by på flere timer med underholdning når du er ferdig med enkeltspillerdelen.

Red Dead Redemption er ikke perfekt, ingen spill er, men det er så nærme man kan forvente at et spill skal komme.

10/10

Spillet er testet på Xbox 360, det finnest og til Playstation 3.

Hemmelig organisasjon

I «Alpha Protocol» spiller du som Michael Thorton. Du velger selv hvilken bakgrunnshistorie han skal ha først på spillet mellom en hemmelig spion, sterk og klok soldat eller en utspekulert villmann av en jeger. Akkurat som «Mass Effect» våkner du opp fra en sykeseng med vonde drømmer. Ditt første oppdrag er å rømme fra dette uhyggelige stedet, men som snart viser seg for å være en organisasjon som skal lede deg og gi deg diverse trening. Nærmere bestemt en opplæringsdel.

Etter hvert får du ditt aller første store oppdrag. Et vanlig fly fullt med passasjerer blir skutt ned i Amerika og etter hvert finner organisasjonen du jobber for, Alpha Protocol, at ditt nye oppdrag er å spore ned og stoppe terroristene som har skutt ned dette flyet. Men som snart viser seg å bli mye mer vanskeligere og hemmelighetsfull enn du har forventet. Altså som et vanlig actionspill nå til dags.

Tam skyting

«Alpha Protocol» drives av to elementer – sniking og skyting. Og jeg kan rett nå si at ingen av delene føles som det skal.

Selv om det står sitert fra tittelen ”The Espionage RPG” tror jeg Obsidian har tatt en grundig feil. Spillet føles nemlig ikke som et spionspill, heller nærmere et rent actionspill. Deknings systemet føles ikke riktig laget og om man ser på deknings systemet til blant annet «Mass Effect» er «Alpha Protocol» som å gå tilbake en hel generasjon. For å komme seg i dekning må man trykke på ”X”- knappen ved et objekt som man kan ta dekke rundt. Når man skal bort fra dekningen derimot er enda vanskeligere. Jeg brukte mange ganger å pepre løs både på ”A”- knappen og snu venstre spak på kontrolleren så mye som overhode mulig da jeg var midt i en skuddveksling. Ikke før rundt 6 sekunder etterpå var jeg borte fra dekning men også død.

Ikke nok med det. Man vil nesten alltid bli oppdaget selv om man beveger seg på knærne rundt i omgivelsene. Den eneste gangen jeg ikke ble oppdaget var da jeg var inne i et hvitt auditorium men med bare en fiende i.

Intelligensen på fiendene er derimot helt forkastelig. Det er som om noen ganger har fiendene en hjerne, andre ganger ikke. Noe som er en stor grunn til at fiendene noen ganger oppdager Michael  for lett og andre ganger kan man stå rett foran dem uten at de merker noen ting.

Når det kommer til lydløshet finnes det nesten ingen lyddempere til skytevåpnene i «Alpha Protocol» noe som burde vær topp-prioriteten når en utvikler skal lage et spionspill. Det verste er at pistolene lager så mye lyd. Hver eneste gang jeg ikke er oppdaget (noe som er svært sjeldent) og jeg skal fyre av pistolen min for å ta ut en fiende som står ved målet mitt fyrer jeg av pistolen. Og vips jeg er oppdaget, igjen. Men det finnes selvfølgelig lyddempere, men de får man ikke før langt uti spillet.

Selve skytingen er nokså tam. Man får velge mellom fire typer våpen seksjoner. Pistol, sekundær maskingevær, hagle og primær maskingevær. Alle fire våpen typene har forskjellige egenskaper men nesten helt like oppgraderinger. Som for eksempel å sette på en lyddemper. Det svake er at lydene på de høres helt forferdelig ut, nærmere som poppet popkorn. Og jeg blir mange ganger overlykkelig for å ha skaffet meg en lyddemper etter et par timer med spilling for å få vekk den grusomme lyden.

Siktesystemet er både bra og dårlig på samme tid. Man ser en gul/oransj ring med en prikk i midten. Prikken er for å nøyaktigere få hodeskudd på fienden. Det verste er at Michael er en helt grusom skyter. Han greier mange ganger ikke å sikte seg inn på brystkassen til en fiende med 6 sekunder sikting. Og når han har fått siktet seg inn treffer han i en eller annen grunn veldig sjeldent, i tillegg til at fiendene nesten har uendelig med liv. Men når han først får til et hodeskudd går det som vanlig litt bedre. Når man har kommet seg et stykke inn i historien vil man også få tilgang til et slow-motion system der både fiendene og Michael beveger seg veldig sakte og vi ser i tillegg skuddene som blir avfyrt. Som til tider er det eneste ”kule” med skytingen.

Som alle andre spionsnikespill finnes det et nærkamps system. Når man møter på en fiende kan man da pepre på rundings knappen for å få slått ut fienden. Det verste med det er at det hele tiden går raskere å ta livet av fiendene ved å slå de ned enn å skyte på dem. Når man sniker seg bak en fiende har man to valg. Den ene er å trykke på runding som vil gjøre at Michael vil bruke hendene på å brekke nakken eller å kvele fienden, eller kan man trykke på ”X”- knappen for å skyte de. Men om man vil være mest mulig ubemerket anbefaler jeg den første metoden.

Minispill og oppgraderinger

Mens man spiller «Alpha Protocol» vil man automatisk komme over såkalte minispill. Disse minispillene går ut på å hacke enten utløste alarmer, datamaskiner eller å dirke opp låser.

Når man skal hacke en alarm utløser som oftest er en rød boks som henger på veggen er det som en labyrint med masse ledninger som man skal klippe av i rangert rekkefølge. Å dirke opp låser bruker man venstre skulderknapp for å legge ulikt trykk på låsene. Den verste og ikke minst mest frustrerende hacken er datamaskinen. Der står det hundrevis av tall og bokstaver i hulter og bulter. Man skal bruke venstre og høyre skulderknapp for å finne to koder som da åpner filene på datamaskinen.

Som tidligere nevnt kan man oppgradere våpen og utstyr. Ikke ulikt «Splinter Cell: Conviction». Her får man servert flere typer granater man kan oppgradere til å bli mer eksplosive, våpen som man kan legge til lyddempere og større magasiner. I tillegg kan man også få oppgradert og velge mellom forkskjellige uniformer Michael kan bruke på slagmarken. Det er ikke særlig mange uniformer å boltre seg i, men de er svært varierte.

Teknisk

Grafikken i «Alpha Protocol» kan ikke oppfattes av undertegnede som bra eller svært dårlig, men middelmådig. Karakterene har ganske få detaljer og animasjonene ser veldig upolerte ut. Enkelte ganger kan man også ikke tro at karakterene er ”menneskelige” slik de er i bant annet «Mass Effect». Skyggeleggingen er bra nok, men kunne godt ha vært enda mer dynamiske. Omgivelsene derimot er svært lite detaljerte og dårlig designede og det føles ut som at man har vært på nesten samme sted under hele gjennomspillingen.

Lyden på stemmene til karakterene er utrolig bra, noe som til og med kanskje er en av de få topp punktene i «Alpha Protocol». Stemmene er flotte, livlige og varierte. Men musikken er å ta med en klype salt. Den legger ingenting til spillet som musikk egentlig burde gjøre i et spionrollespill.

I tillegg er det en god deg bugs i «Alpha Protocol». Nesten annenhver minutt vil man se noe som ikke stemmer. Enten at en arm går gjennom en vegg eller at øynene står rett ut.

Dårlige kontrollere

Noe av det jeg opplevde med en gang jeg begynte å spille var at kontrollerne ikke imponerte noe særlig. Man kan som skrevet tidligere gå i dekke men som dessverre funker dårlig. Springingen til Michael ser helt tåpelig ut. Det er som om han har en elefant unge på ryggen mens ryggen hans holder på å knekke. Noe av det verste er at det ikke ser ut som at utviklerne hos Obsidian har lagt godt nok arbeid i kontroller innstillingene. Sensitiviteten på kameraet er helt forferdelig. Bare å snu Michael går rundt fem sekunder.

Det eneste positive jeg kan komme på er at når man har fått litt mer taket på styringen av Michael etter et par timer med spilling føles det bra. Men ikke nok bra.

Gode rollespillelementer

En av de få positive elementene i «Alpha Protocol» er rollespillelementene. Når man har valgt hvilken karakterklasse man vil være, altså om man vil være ren spion, soldat eller villmann så kan man videre i spillet oppgradere ferdighetene. Om man for eksempel har valgt at man vil være spion vil man få mange ganger sjansen til å oppgradere snike ferdighetene og snikmyrdingen på fiendene. Eller viss man har valgt å være soldat kan man oppgradere å ha mer helse eller å bare mer våpen og ammunisjon.

Ikke nok med det. Man kan som mange andre rollespill også forandre en god del av historien ved hjelp av et par små trykk. Når man er i en samtale har man opptil 5 valg. Disse valgene avgjør en god del av det neste man gjør i spillet og avslutningen av selve spillet. Dessverre er mange av disse valgene limt ”sammen” slik at man en god del ganger vil få den samme avslutningen selv om man velger helt andre valg i samtalene.

Konklusjon

Alt i alt er «Alpha Protocol» et svært middelmådig spionrollespill med kun et par positive elementer. Spillet har en god del gode rollespillelementer men sliter med hvilken spillsjanger den egentlig vil være. Jeg vil kun anbefale «Alpha Protocol» til spillerne som har utrolig lyst på et spill som kombinerer sniking, skyting og rollespill, men ingen andre. En skuffelse!

Karakter: 5/10

«Alpha Protocol» er testet på Xbox 360 men finnes også på PlayStation 3 og PC.

I dag avslørte Electronic Arts det aller første «NHL»- spillet til Wii ved navn  «NHL SLAPSHOT» og det er en av de aller beste hockey spillerne gjennom tidene, Wayne Gretzky som skal pryde coveret. I tillegg vil en hockey kontroller spesial designet for Wii som gjør at man vil føle seg som profesjonelle hockey spillere (ifølge Gretzky) være tilgjengelig separat fra spillet. Både spillet og hockey kontrolleren har planlagt lansering i September. Man vil også få tilgang til Wayne Gretzky som spillbar karakter i «NHL SLAPSHOT».

«NHL SLAPSHOT» har antydet lanseringsdato i September og kommer eksklusivt til Nintendo Wii.

Det har ikke kommet så utrolig mye info angående «Human Revolution» unntatt en liten trailer der vi ser en glødende røyk. Men det ser ut som at Square Enix og Eidos Montreal vil begynne å lette på sløret. Allerede før årets E3 som utviklerne har sagt selv at de vil avsløre en del godbiter har Eidos sluppet ut 3 nydelige skjermbilder fra stortittelen (som kan sees nedenfor).

«Deus Ex: Human Revolution» har ingen slippdato men vil komme til PlayStation 3 , PC og Xbox 360.

Takk til AGB for skjermissene.

Nå har nemlig et av halvårets 2010s mest etterlengtede PlayStation Store eksklusiver fått dato, nemlig «Joe Danger».

I «Joe Danger» følger vi stuntmannen Joe med sin motorsykkel. Spillet er et sideskroller stuntespill, ikke ulikt Xbox 360- klassikeren «Trails HD» bare at «Joe Danger» har mer humor, mer tegneserie aktigere grafikk, på en måte mer barnevennlig. I tillegg bruker «Joe Danger» de samme ordene og den samme setningen som «LittleBigPlanet» og ModNation Racers» bruker. Play, Create and Share.

«Joe Danger» har en egen karriere-/historie modus i tillegg til at man kan lage egne stunt- baner og dele dem med venner og andre folk over PSN.

«Joe Danger» fikk sin offisielle verdensomspennende lanseringsdato i dag. Stuntspillet vil bli lansert over PSN den 8. juni. Prisen er ukjent, men det går rykter om at prisen vil bli på rundt 80 NOK.

«Joe Danger» har antydet landeringsdato den 8.juni og vil bli lansert eksklusivt på PlayStation Store.

I dag slapp en bruker en liten scan på nettet fra det nyeste nummeret av Nintendo magasinet «Nintendo Power» der det vises at oppfølgeren til 2008s «De Blob» vil hete «De Blob: Underground».

Det vil være søtte for at to spillere kan spille sammen. Men om det er lokalt/offentlig, delt-skjerm eller alle delene vet vi ikke enda. Men ifølge magasinet vil også oppfølgeren ha en liten knipe 2D- baner spillerne kan boltre seg i.

«De Blob» har antydet lanserings til våren neste år og kommer til Wii og DS.

Akkurat slik som forgjengeren er «Test Drive Unlimited 2» et MMO spill (massivt online spill) for den store bilspill fanskaren. Man vil kunne kjøre rundt på en enorm sydhavsøy i hundrevis av lekre biler. Eller man kan kalle racingspillet for «World of CarCraft» for online- elskere.

Nå har derimot nettbutikken til utgiveren Atari fått kloa i den offisielle lanseringsdatoen. «Test Drive Unlimited 2» vil komme tre dager etter den amerikanske lanseringen, altså den 24. september i år. Så nå er det bare å finne en tusj og krysse av på kalenderen.

I tillegg så avslører nettbutikken at de som bestiller en kopi av enten Xbox 360- eller PlayStation 3 utgaven vil få den eksklusive bilen ved navn 370z coupe, som har et gult ytre med skinninteriør.

En beta- versjon av spillet gikk ut i går så for de som registrerte seg er det bare å sjekke innboken og krysse fingrene for en invitasjon.

«Test Drive Unlimited 2» kommer i salg den 24. september i år til PC, PlayStation 3 og Xbox 360.

Som de aller fleste sikkert vet går den aller siste sesongen av spenningsserien «Lost» på TVNorge i disse dager. Det ser  fortsatt ikke ut til at fansen  er lei den mysteriesfulle øya helt enda.

«Lost» fikk et eget videospill for et par år tilbake laget av Ubisoft, men det mottok særdeles dårlige kritikker. Nå har den berømte utvikleren TellTale Games, skaperne av Lego-spillene, tenkt å utvikle sitt eget spill basert på TV- serien.

Ifølge spillbloggen VG247 er dette enda ikke nok. Det har seg nemlig slik at utviklerne bak det verdenskjente musikkspillet «Rock Band» har nå fått følelser for «Lost».  Og ifølge dem selv vil vi snart få de aller fleste sangene fra TV- serien i «Rock Band». Men pris og eksakt dato er enda ikke offentligjort.