Helt siden jeg leste Gudfaren for første gang for flere år siden har jeg hatt en forkjærlighet for den typen gangstere som det ble fortalt om. Selv om virkelighetens gangstere sannsynligvis ikke er noe annet enn ufyselige sosiopater, så var de mørke, iskalde og familiekjære mennene i Mario Puzos bok noen av de stiligste typene jeg hadde hørt om.

Etter dette ville jeg jo prøve et spill av samme type, og siden 30-50-talls gangstere ikke akkurat er overrepresentert i spillverdnenen, så endte jeg naturligvis opp med 2K Czechs (på den tiden het de Illusion Softworks) Mafia: The City of Lost Heaven fra 2002, et spill som var satt til en åpen verden, men hadde samtidig også en veldig lineær og cinematisk historie (i motsetning til GTA III, som lot deg velge mer fritt hvilke oppdrag du ville ta fatt på). Spillet ble hyllet av både kritikere og vanlige dødelige, og nå, åtte år senere, er oppfølgeren her.

Skikkelig mafiahistorie

Denne gangen er det den unge sisilianeren Vittorio Antonio Scalletta vi skal følge på veien fra småfisk til storkar i det kriminelle miljøet i byen Empire Bay. Spillet åpner med en kort introduksjon, der Vito forteller om hvordan han kom til Amerika, ble kjent med bestevennen Joe Barbaro og endte opp som småskurk. Til slutt ble han arrestert, og fikk valget mellom fengsel og å tjenestegjøre i krigen. Vito valgte sistnevnte, og ble sent til Sisilia for å bidra med lokalkunnskaper, og det er her spilleren får ta over kontrollen for første gang.

Etter en stund kommer Vito hjem igjen til Empire Bay, og tar opp igjen kontakten med Joe, som nå har fått kontakt med noen av de virkelig store fiskene, og tilbyr Vito å introduesere han for dem. Dette går han naturligvis med på, siden han ikke har tenkt å ende opp som faren sin, som jobbet seg ihjel for en luselønn nede på havnen. Nå begynner Vitos vei til makt og rikdom, men gangsterlivet er ikke helt så glamorøst som det virket som på utsiden, og livet han har valgt kommer til å koste han mye.

Selve historien er en ganske typisk mafiahistorie om vold, bedrageri og vennskap. Den holder høy kvalitet hele veien gjennom, mye takket være et interessant persongalleri uten irriterende typer. Den eneste personen som kanskje virker litt personlighetsløs er Vito. Han fremstår av og til som litt apatisk, sier ikke så mye for eler mot det som blir avgjort. Etter å ha spilt gjennom spillet virker han som en skruppelløs drapsmann uten mye følelser. Men kanskje det er meningen at Vito skal være slik, for å utfylle Joe, som er en mer følelsesladet pratmaker. Men det får Vito til å av og til se ut som han ikke bryr seg så veldig når familie og venner dør rundt han.

Det tar en 10-12 timer å spille gjennom spillet, og det er ingen deler av historien som føles unødvendig. Slutten er sterk, og stiller sørgmodig spørsmålet: Var det egentlig verdt det? Bra jobbet på historiefronten, 2K Czech.

Tungt historiefokus

I likhet med det første Mafia-spillet så har Mafia II og et sterkt fokus på historie. Spillet er delt opp i kapitler, som stort sett er på en dag hver. Når man spiller har man hele tiden et mål, det er aldri et tidspunkt der man er helt fri til å gjøre som man vil i motsetning til lignende spill som Grand Theft Auto og Saint’s Row, hvor man har mye mer frihet til å velge hva man vil gjøre.

Man kan bare blåse i å følge den oppmerkede veien å kartet og heller kjøre rundt i byen på egen hånd,. Byen er stappfull av små detaljer, som for eksempel muligheten til å åpne bagasjerommet på biler, reparere bilen sin dersom motoren streiker, bestikke politiet og få skoene sine pusset. Alle disse detaljene får Empire Bay til å fremstå som levende, men problemet er at det ikke er så mye spennende å gjøre der.

Man kan rane klesbutikker og bensinstasjoner, fikle litt med bilen din hos bilmekanikeren eller bare starte en krig mot politiet eller rivaliserende gjenger, men dette føles lite givende, mest av alt på grunn av at det er så tydelig at det ikke er meningen at man skal spille slik. For er det en ting som er sikkert, så er det at historien har prioriteten her.

Et eksempel på det er at spillet kan når som helst ta fra deg alle pengene, våpnene og klærne du har kjøpt, siden det er del av historien. Er det meningen av Vito og Joe skal havne i en pengeknipe, så skal du få føle det du også. Et annet eksempel er at spillet bare lagres ved sjekkpunkt, slik at om du endelig har fått litt frie tøyler, og velger å kjøre rundt å rane butikker eller noe sånt, og blir drept underveis, så blir du sendt tilbake til forrige sjekkpunkt, og du vil miste våpen, penger og klær du har skaffet deg siden den gang.

Det som er positivt med at de har fokusert så mye på historien er at mange av oppdragene er veldig gode. Lokasjonene du besøker er interessante, og noen av action-scenene er skikkelig heftige. Det var ingen deler av oppdragene som var kjedelige å spille, fordi de enten var stappet med god action, eller ble brukt til å fortelle den fabelaktige historien.

Om det faktum at det er lite å gjøre utenom oppdragene vil plage deg får du avgjøre selv. Det første Mafia-spillet var jo også slik, og jeg har i prinsippet ingen problemer med det. Det er bare det at Mafia II av og til føles som det fullt av tapte muligheter til å være noe enda bedre. Personlig synest jeg at 2K Czech kunne inkludert litt mer å gjøre bortsett fra historiemodusen, slik at spillet varte litt lenger. Jeg koste meg i de ti timene jeg brukte på å spille gjennom spillet, mest av alt fordi historien var såpass god. Men når historien tok slutt mistet jeg lysten til å ta fram spillet igjen, simpelthen fordi det ikke var noe annet å gjøre enn det jeg allerede hadde gjort.

Solid spillbarhet

Spillmekanisk sett kan spillet grovt sett deles opp i tre deler, kamp, sniking og bilkjøring. Alle delene er godt gjennomført, og bidrar til at det hele tiden er gøy å spille, i hvertfall når en følger historien.

Skytingen i spillet er ganske tradisjonelt. Du kan gå inn å ut av dekning ved å trykke på en knapp, for så å lene deg ut og knerte fiendene dine etter en. Vito tåler ikke mye før han dør, på medium (det er tre vanskelighetsgrader, easy, medium og hard) må du regne med å bite i støvet etter en tre-fire fulltreffere fra fiendens side, ofte enda mindre. Det hender og at du blir drept med en gang en fiende dukker opp på skjermen, men siden fiendene aldri endrer taktikk fra gang til gang, så er det lett å gardere seg mot slike situasjoner.

Våpenutvalget er solid, det er flere pistoler, geværer, maskinpistoler og granater inkludert, det meste er våpen som er brukt i krigen. Tommygun er selvsagt tilgjengelig.

I tillegg til å skyte fiendene, så er det og mulig å angripe dem med bare nevene. Selv om det sjeldent er klokt å gyve løs på fiender som er bevæpnet med skytevåpen, så er det en nyttig mulighet dersom du plutselig skulle befinne deg altfor nærme uten tid til å sikte og skyte. Men slåssesystemet blir hovedsakelig brukt når du møter en fiende uten våpen, ofte som en del av historien (selv om det er mulig å starte slåsskamp med menn på gaten). Selve systemet er ganske enkelt, men brutalt. Du kan velge mellom lette og tunge slag, og du kan dukke unna. Når motstanderen din er svekket nok fysisk, kan du avslutte med et av flere kontekstsensitive angrep.

I noen situasjoner er ikke maskinpistoler og håndgranater egnet til å jobben du er i gang med. Kanskje er motstanden for stor, kanskje du helst vil unngå oppstyr. Derfor er av og til lurt å bare liste seg rundt ubemerket til du har kontroll over situasjonen. Det er en tre-fire ganger i løpet av spillet du får sjansen til å snike deg rundt. Det er ikke alltid du taper om du ikke klarer å holde deg skjult, men det er alltid en fordel å holde hodet lavt så lenge som mulig.

Snikingen fungerer egentlig ganske bra, og gangsterne du prøver å unngå er langt fra sløve. Det er mulig å ta livet av dem uten å lage noe oppstyr ved å liste deg bak dem og trykke på en knapp. Etterpå kan du slepe dem vekk (merk deg at dette bare er mulig i snikesekvensene) og gjemme dem bort i en krok for å unngå at andre finner dem og slår alarm.

Bilkjøring blir det mye av i Mafia II, og da er det bra at den fungerer bra. Spillet starter på 40-tallet, og etter en stund hopper det noen år frem til 50-tallet. Dette merkes på blant annet bilutvalget, både når det gjelder utseende og kjøreegenskaper. 40-tallets biler er triste i fargene og tunge å kjøre. På 50-tallet er det mye raske cabrioleter og friske farger å oppspore. Felles for begge tiårene er at bilkjøringen føles god, den er ikke for stiv, og den er ikke for løs og vinglete. Dersom det er ønskelig kan man sette bilkjøringen på “simulering”, noe som blant annet medfører at bilene ikke har blokkeringsfrie bremser (ABS-bremser). En artig detalj!

Onkel politi

Politiet i Mafia II er fortsatt over gjenomsnittlig opptatt av at du følger lovene, selv om de ikke er like strenge som de var i det første spillet. De gir deg fortsatt bot når du kjører for fort og de vil fortsatt prøve å arrestere deg dersom du kjører på noen, men de lar deg slippe dersom du kjører på rødt lys (selv om passasjerene dine ofte protesterer). Får man bot er det bare å betale den, men om politiet ønsker å arrestere deg må du nok regne å bla opp noen hundrelapper i bestikkelser for å slippe. Presser du dem for langt, så vil de skyte deg på stedet, men du kan fortsatt bestikke dem fra en telefonkiosk, dog til en mye høyere pris.

Dersom du stikker av uten å gjøre opp vil du bli etterlyst. Om politiet bare så bilen, så er det den som blir etterlyst, og da er det bare å dumpe den eller ta den med til et verksted og omlakkere den eller skifte skilt. Hvis de faktisk så Vito, så blir han etterlyst, og da blir du nødt til å kjøpe nye klær om du ønsker å spasere fritt rundt.

Politiet er der, men de er sjeldent noe problem eller irritasjonsmoment. Det kan være litt irriterende å måtte stikke av og skifte klær og bil fordi du bulket en lastebil som kom mot deg, men det er bare å være forsiktig. Politimennene er typisk smultringpoliti, og vil aldri skjønne at det var du som drepte fyren som ligger foran deg på bakken med mindre de så deg gjøre det. Og om de kommer etter deg så er det null problem å stikke av.

Pent, men noe ujevnt

Mafia II er et pent spill. Hovedpersonene ser ekstremt bra ut, og verden ellers er og pen å se på. Det er tydelig forskjell på snødekte Empire Bay anno 1945 og den sommerlige og solfylte 50-tallsversjonen. Det er og lagt en del arbeid i effektene. Glass, fliser og betongbiter fly hit og dit når kulene flyr, og det meste av stolper og gjerder kan skytes i stykker. Det er også fint å se at 2K har lagt ned arbeid i små detaljer, som for eksempel de faktum at du faktisk på treffe dekkene for å punktere dem, det holder ikke å bare treffe felgene.

Det er i midlertid litt ujevne kanter her og der, og av og til oppstod det enkelte grafiske feil. Bilderaten er ikke like jevn alltid, men det blir aldri uspillbart.

Fantastisk stemmeskuespill

Om det er en ting Mafia II gjør bedre enn mange andre spill, så er det stemmene til personene. Alle skuespillerene har gjort en fabelaktig jobb, og de forskjellige dialektene høres alle naturlige ut. I følge 2K Czech selv, så er alle dialogene tatt opp med alle de inkluderte stemmeskuespillerne i rommet samtidig. Det får dialogene til å høres naturlige ut, og man slipper merkelige pauser.

Musikkutvalget er bra, og det er en tydelig forskjell på 40- og 50-tallet. Radioshowene er ålreite, men jeg må si at jeg aldri fant det noe interessant å høre på snakkingen.

Utviklerne har og gjort en god jobb når det kommer til lydeffekter. Alle lydene man forventer at en bil lager i det den sklir rundt en sving og så treffer en vegg er tilstede. De fleste av våpnene høres og bra ut, selv om noen av dem høres litt ut som leketøy.

Konklusjon

Mafia II gjør mye bra, men det er ikke alt som er likebra utført. Historien er bunnsolid, men det er desverre litt lite å gjøre utenom den. Spillmekanikkene fungerer bra, lyd og stemmeskuespill er fantastisk og grafikken er pen nok.

Det er nok best å se på Mafia II som et lineært spill. Du vil være ferdig etter en 10-12 timer, og når den tid kommer er det ikke så mye mer å finne på, med mindre du ønsker å spille gjennom en gang til på en høyere vanskelighetsgrad eller samle resterende playboyblader og etterlysningsplakater.

Dersom du vil ha et spill med god historie, og vet å sette pris på god dialog, så er det lett å anbefale Mafia II. Men dersom du ovehodet ikke bryr deg om historien, så vil du nok lett kjede deg i de rolige delene. Det er som sagt heller ikke så mye å gjøre utenom historien, men om det er noe du bryr deg om får være opp til deg. Jeg lot meg ikke plage nevneverdig av det, men det gjør at spillet ikke har så lang holdbarhetstid.

8/10

Spillet er testet på Xbox 360. Det finnes og til PC og Playstation 3. Sistnevnte har eksklusivt innhold som kunne ha hatt inflytelse på vurderingen, men jeg unnlot å ta det med i vurderingen.

Det har vært mange spill satt til historiske epoker opp gjennom tidene. Vi har sett spill satt til middelalderen, renessansen, andre verdenskrig, golfkrigene og litt av hvert fra framtiden. En av periodene som det derimot ikke har blitt laget mange spill til, er den såkalte “ville vesten”, altså siste del av 1800-tallets Amerika. Joda, vi har fått noen, og de siste årene har vi fått litt av hvert som ikke har holdt så veldig lav standard. Senest i fjor fikk vi Call of Juarez: Bound in Blood, som faktisk var et ganske bra spill. Tingen er bare at det finnest ikke noe spill som virkelig har definert hvordan western-spill skal lages. Eller, i hvertfall inntil nylig, for nå har Rockstar kommet på banen og lansert en slags semi-oppfølger til Red Dead Revolver fra 2004, og en ting er i alle fall sikkert: Red Dead Redemption er det western-spillet vi har ventet på i noen tiår nå.

Banditter på begge sider av loven

Året er 1911. Den ville vesten er døende, den industrielle revolusjonen er ankommet Amerika og staten er i full gang å få kontroll over nybyggersamfunnene der lovløsheten har hersket i mange år. John Martson, en tidligere banditt som nå har skiftet karriere blir igjen tvunget til å spenne på seg revolverbeltet sitt, da Bureau of Investigation, det som etterhvert utviklet seg til å bli FBI, kidnapper kona og sønnen hans. For å få igjen sitt nye liv må John Marston dra tilbake til sitt gamle liv å få has på et tidligere gjenmedlem, Bill Williamson, død eller levende. Jakten viser seg i midlertidig å være en større jobb en først antatt, og søken etter frelse bringer Marston fra gammeldagse Armadillo i vest, til det kaotiske Nuevo Paraiso i sør og til de mer moderne byene i øst.

Historien i Red Dead Redemption er klart noe av det beste Rockstar har laget. Den er fylt med morsomme, triste og dramatiske øyeblikk, akkurat slik som en skikkelig western-historie skal være. Tempoet synker kanskje noe rundt midten av spillet, men en solid begynnelse og en meget sterk og dramatisk slutt veier godt opp.

Historien virker ikke å være så veldig inspirert av historiene til gamle spaghettiwesterner, den er mer i samme gate som Clin Eastwoods “The Unforgiven”. Det vil si at John Marston ikke er av den stille trestokktypen som mange gamle westernhelter er, men snakker minst like mye som alle andre og uttrykker følelsene sine. Om man skal se helt teknisk på det, så er han en dynamisk person, og ikke bare en karaktertype, og dette er bra, da det er lettere å bry seg om han da.

I likhet med GTA-spillene er det her også et rikt karaktergalleri, med mange forskjellige typer og personligheter. Vi blir kjent med den bitre marshallen i Armadillo, den sprø gravrøveren Seth, den selutnevnte messiasen og revolusjonæren Abraham Reyes og den hyklerske spesialagenten Edgar Ross.

Et sentralt element i historien er det faktum at det er en overgangsperiode. Dette ser man både igjen i historien (regjeringen prøver å få has på de siste lovløse bandene), og i teknologien man har til rådighet. Det er fortsatt revolvere og hester som er i fokus, men vi får og noen glimt av teknologisk avansement, båder når det gjelder våpen, men også når det kommer til transportmiddel og arkitektur. Spillet føles fortsatt som en western, men det allikevel fint med litt variasjon, spesielt med tanke på at denne perioden er lite representert blandt bøker og filmer om den ville vesten.

Velkjent formel

Red Dead Redemption har mange likheter til Rockstars Grand Theft Auto-serie, i hvertfall når det gjelder struktur. Verdenen er delt inn i tre deler, og bare en er åpen for ferdsel i begynnelsen. For å åpne de resterende bitene må du fortsette historien gjennom å gjøre oppdrag. Måten disse oppdragene fungerer på er rimelig identisk med oppdragene i GTA, du drar til en bokstav på kartet, ser en filmsnutt der du får vite hva du skal gjøre og så gjør du det. Formelen for disse oppdragene er ikke så veldig varierte, det er som regel gå dit, skyt dem, hent den tingen, eskorter den personen osv. Allikevel føles det aldri kjedelig og monotent, og det kommer mest sannsynlig av at spillmekanikkene er så gjennomførte, teknologien i bunn er god og at områdene du besøker er så varierte. Historien tar rundt 20 timer å fullføre, men det er stor sannsynlighet for at du har brukt mer tid enn det når du nå veiens ende. For denne gangen har man faktisk en del å finne på utenom historien. Rockstar har skjerpet seg etter Grand Theft Auto IV, og laget en god del mer interessante sideoppdrag enn “stjel 10 biler”.

Tilfeldige folk på gaten

Grovt sett så kan man dele sideoppdragene i Red Dead Redemption inn i to typer: Fullstendig tilfeldige og ubegrensede oppdrag, og mer begrensede småoppdrag. Sistnevnte går ut på at du rundt omkring i verdenen møter på forskjellige fremmende. Disse trenger som oftest hjelp av deg til et eller annet, men det de trenger hjelp til varierer veldig. Noen vil bare at du skal plukke blomster eller finne materialer, andre går ut på at du skal løse forsvinningssaker, og noen går utpå å skaffe penger eller andre verdifulle gjenstander. Disse oppdragene er ofte enkelt oppbygget, men det er som regel verdt å fullføre dem, da mange av dem har et helt annet utfall enn det du så for deg når du begynte.

Det er og forskjellige utfordringer du kan løse for å motta forskjellige belønninger. Disse er delt inn i fire kategorier, skarpskyting, jakt, skattejakt og overlevelses utfordringr. Disse er meget enkelt oppbygget, og følger deg hele veien, slik at du kan gjøre dem dersom situasjonen byr seg. Et eksempel er under jaktutfordringene, da du får i oppdrag å drepe to fjelløver med kniv. Dette er ikke så veldig vanskelig, så fort du får øye på en er det bare å springer bort å drepe den. Det er bare det da, å faktisk få øye på den. For som regel er det den som ser deg først, og når den hopper over deg ingenstedfra, så har du rundt et sekund på deg til å reagere, ellers blir du løvemat.

Den andre typen sideoppdrag tilfeldige småoppgaver du får av og til. Det kan være noen som ber om hjelp til å redde en kamerat fra å bli lynsjet, noen som ber om hjelp fordi vogna deres er stjålet eller ødelagt og mye annet. Disse tilfeldige hendelsene gjør at verden føles levende, og det blir ikke så kjedelig å ri lange strekninger når du fra tid til annen får noe å gjøre. Fra tid til annen finner du forskjellige ettersøkt-plakater, som lar deg dra ut å leke dusørjeger i den ville vesten. Målene dine kan selvsagt fanges både døde eller levende, men du får mer penger for det siste der. Disse dusørjegeroppdragene varer evig, selv om det er de samme 20 personene som må fangest om igjen og om igjen på samme sted som sist. Nåja, heller det enn å gå tom for ting å gjøre.

En annen ting som skiller dette fra Grand Theft Auto-serien er at her så kan du plukke opp forskjellige ting som du kan bære med deg. Det kan være medisin, tobakk, men og planter du har plukket og skinn og kjøtt fra dyr du har sløyet. Mye av dette kan du selge til butikkene og dermed tjene deg en finn slump med penger på den måten.

Rockstar har vært flinke til å få spillverdenen deres til å føles levende ut. Det er umulig å ri fem minutter uten å se et eller annet som rører på seg, enten det er disse tilfeldige hendelsene, eller bare et dyr. Det er mye å gjøre, og det er gøy å gjøre det. Faunaen er imponerende, du vil møte på alt fra beltedyr og stinkdyr, til større dyr som fjellgeiter, fjelløver og bjørner. Og selvsagt også villhester som kan temmes.

Menneskets beste venn

Hva hadde et spill satt til den ville vesten vært uten hester? Det ville jo vært som en film uten lyd, en gitarsolo uten gitar eller en sangkonkurranse uten talenter (vent nå litt …!). Hester er vel kanskje en av de viktigste ressursene i spillet, uten en slik ville det tatt en evighet å komme seg rundt i verden. Du har hele tiden en hest som er knyttet til deg, og som kommer når du plystrer på den ved å trykke opp på D-paden. Det er den samme hesten som kommer, helt til den dør eller du bytter den ut med en annen. Skulle hesten ende opp med å bite i støvet kan du bare vente litt, så kan du plystre på en ny hest av middels kvalitet. Det er flere forskjellige hesteraser, grovt delt inn i tre typer, alt etter hvor gjennomsnittlig gode de er. Hestene i det laveste sjiktet er billige, men trege og svake, mens hestene i toppskiktet tåler mer og er raske.

Det er to måter man kan skaffe seg nye hester på. Du kan kjøpe dem i en butikk, eller så kan du dra ut å finne en villhest og temme den. Måten du temmer dem på er enkel, du huker tak i de med lassoen din, og så kaster du deg opp på ryggen til hesten. Da starter et lite, enkelt minispill der det er om å gjøre å holde balansen mens hesten prøver å kaste deg av. Når hesten ikke orker mer, er den tam. For å lagre hesten din, altså gjøre slik at det er den som kommer når du plystrer, så er det bare å tjore den fast et sted det er mulig.

Spøk til revolver

Av alt som er mulig å gjøre i Red Dead Redemption, så er det i bunn og grunn et tredjepersons skytespill. Du kan ta dekning bak hva som helst, og kan bruke taktikker som å skyte blindt ut fra dekning (ikke alltid like effektivt med tanke på at det er lite automatvåpen i spillet). I Red Dead Redemption kan du bære absolutt alle våpnene i spillet samtidig, og du kan bytte mellom hvilke du skal bruke i pausemenyen, eller ved å holde inne en av knappene og så bytte våpen i utstyrsringen som dukker opp. Det er fire forskjellige kategorier, en for pistoler og revolvere, en for rifler, en for skarpskytter rifler og en for hagler.

Den kunstige intelligensen til fiendene er ikke så veldig mye å skryte av, du kan lette meie ned mengder av fiender uten problem, sålenge du har dekning. Uten dekning varer du ikke lenge, du tåler nemlig ikke så veldig mye før du dør. Livsystemet er av det regenererende slaget, akkurat som i for eksempel Call of Duty. Om du skulle ende opp omringet av fiender, å har du ett ess i ermet fiendene dine ikke har: Dead Eye.

Dead Eye er en slags bullettime. Det er tre stadier av Dead Eye, i begynnelsen kan du bare senke tiden, men seinere kan du markere fiender og så fyre løs, i ekte western-stil.

Ære og berømmelse

To viktige element i Red Dead Redemption er æren din, og berømtheten din. Hver gang du gjør et oppdrag, et sideoppdrag eller bare hjelper en stakkar fylles berømthetsmåleren din seg opp. Etterhvert som du når nye nivåer får du forskjellige bonuser. Denne måleren kan ikke synke. Det kan derimot æresmåleren din. Hver gang du gjør noe bra, får du mer ære. Når du har mye ære blir du sett på som en god person, og du kan få bonuser som halv pris i butikker eller nye klær. Om du gjør slemme ting, som å drepe sivilie, rane banker og skyte hesten din mister du ære. Det er bonuser på begge sider av måleren, og du starter i midten når du begynner spillet.

Men ikke vær redd, om du helst vil spille en snill person, men av og til får lyst til dra ut på drapstokt det bare å knytte et tørkler foran ansiktet. Da flytter ikke berømthets- og æresmåleren på seg, verken ned eller opp.

Gøy på nett

Flerspillerdelen i Red Dead Redemption byr på mye moro, og noen nyvinninger. Den kanskje største forskjellen fra andre spill er at lobbyene ikke er så kjedelige. Når du fyrer opp flerspillerdelen blir du automatisk kastet inn i verdenen sammen med opptil 15 andre personer. Her er det ikke så mye mål å mening, annet enn å storme forskjellige skjulesteder som de ulike gjengene gjemmer seg i, eller starte uorganiserte kamper med andre spillere. For å starte litt mer organiserte kamper er det bare å dra til et punkt på kartet (for eksempel en by), og starte en derfor, eller du kan gå gjennom en meny. Det er flere forskjellige moduser, og de er grovt sett delt i alle-mot-alle-moduser og moduser som legger vekt på lagarbeid. Det er og forskjellige spillerlister for de ulike nivåene av auto-sikte, så her er det bare å velge det du foretrekker. Etterhvert som du dreper motspillere og vinner kamper får du erfaringspoeng, som til slutt gjør at du går opp et nivå. Det er i alt femti nivåer i spillet, med en hel haug av ting å låse opp.

Flerspillerdelen er veldig moro, spesielt sammen med venner, og det er helt tydelig at Rockstar har prøvd å lage en så god opplevelse som mulig.

Bunnsolid teknisk

Red Dead Redemption er nok et av de peneste åpen-verden-spillene der ute. Karakterene ser veldig bra ut, og de er ikke så uttryksløse som de var i Grand Theft Auto IV. Hestene ser helt fantastiske ut, legg spesielt merke til hvordan musklene rører på seg når de springer av gårde. Lys og skygge er gjort spesielt bra, og væreffektene er noe av det beste der ute, spesielt når det er dårlig vær.

Om en skal peke på det som kanskje er selve kronjuvelen blandt det tekniske, så må det være euphoria-motoren. Denne var med i Grand Theft Auto IV, men er nå enda bedre. Motoren generer animasjoner på direkten, slik at ingenting av det du ser er forhåndsbestemt, og forskjellig hver gang.

Det er litt småbugs her og der, men langt i fra noe som ødelegger opplevelsen.

Lydmessig er det også bra

Stemmeskuespillet er veldig bra, ingen av karakterne høres uinspirerte og kjedelige ut, noe som gjør det hele til en fornøyelse å spille gjennom. Lydeffektene er også veldig gode, og for en gangs skyld så har Rockstar inkluderte solide drønn når våpnene avfyres.

Konklusjon

Red Dead Redemption er en utrolig opplevelse, og helt klart blandt de beste spillene de siste årene. Historien, spillmekanikkene, og det tekniske er alle på topp, og spillet inneholder ingen dødpunkter eller kjedelige sekvenser. Flerspillerdelen er også godt skrudd sammen, og bør by på flere timer med underholdning når du er ferdig med enkeltspillerdelen.

Red Dead Redemption er ikke perfekt, ingen spill er, men det er så nærme man kan forvente at et spill skal komme.

10/10

Spillet er testet på Xbox 360, det finnest og til Playstation 3.

Hemmelig organisasjon

I «Alpha Protocol» spiller du som Michael Thorton. Du velger selv hvilken bakgrunnshistorie han skal ha først på spillet mellom en hemmelig spion, sterk og klok soldat eller en utspekulert villmann av en jeger. Akkurat som «Mass Effect» våkner du opp fra en sykeseng med vonde drømmer. Ditt første oppdrag er å rømme fra dette uhyggelige stedet, men som snart viser seg for å være en organisasjon som skal lede deg og gi deg diverse trening. Nærmere bestemt en opplæringsdel.

Etter hvert får du ditt aller første store oppdrag. Et vanlig fly fullt med passasjerer blir skutt ned i Amerika og etter hvert finner organisasjonen du jobber for, Alpha Protocol, at ditt nye oppdrag er å spore ned og stoppe terroristene som har skutt ned dette flyet. Men som snart viser seg å bli mye mer vanskeligere og hemmelighetsfull enn du har forventet. Altså som et vanlig actionspill nå til dags.

Tam skyting

«Alpha Protocol» drives av to elementer – sniking og skyting. Og jeg kan rett nå si at ingen av delene føles som det skal.

Selv om det står sitert fra tittelen ”The Espionage RPG” tror jeg Obsidian har tatt en grundig feil. Spillet føles nemlig ikke som et spionspill, heller nærmere et rent actionspill. Deknings systemet føles ikke riktig laget og om man ser på deknings systemet til blant annet «Mass Effect» er «Alpha Protocol» som å gå tilbake en hel generasjon. For å komme seg i dekning må man trykke på ”X”- knappen ved et objekt som man kan ta dekke rundt. Når man skal bort fra dekningen derimot er enda vanskeligere. Jeg brukte mange ganger å pepre løs både på ”A”- knappen og snu venstre spak på kontrolleren så mye som overhode mulig da jeg var midt i en skuddveksling. Ikke før rundt 6 sekunder etterpå var jeg borte fra dekning men også død.

Ikke nok med det. Man vil nesten alltid bli oppdaget selv om man beveger seg på knærne rundt i omgivelsene. Den eneste gangen jeg ikke ble oppdaget var da jeg var inne i et hvitt auditorium men med bare en fiende i.

Intelligensen på fiendene er derimot helt forkastelig. Det er som om noen ganger har fiendene en hjerne, andre ganger ikke. Noe som er en stor grunn til at fiendene noen ganger oppdager Michael  for lett og andre ganger kan man stå rett foran dem uten at de merker noen ting.

Når det kommer til lydløshet finnes det nesten ingen lyddempere til skytevåpnene i «Alpha Protocol» noe som burde vær topp-prioriteten når en utvikler skal lage et spionspill. Det verste er at pistolene lager så mye lyd. Hver eneste gang jeg ikke er oppdaget (noe som er svært sjeldent) og jeg skal fyre av pistolen min for å ta ut en fiende som står ved målet mitt fyrer jeg av pistolen. Og vips jeg er oppdaget, igjen. Men det finnes selvfølgelig lyddempere, men de får man ikke før langt uti spillet.

Selve skytingen er nokså tam. Man får velge mellom fire typer våpen seksjoner. Pistol, sekundær maskingevær, hagle og primær maskingevær. Alle fire våpen typene har forskjellige egenskaper men nesten helt like oppgraderinger. Som for eksempel å sette på en lyddemper. Det svake er at lydene på de høres helt forferdelig ut, nærmere som poppet popkorn. Og jeg blir mange ganger overlykkelig for å ha skaffet meg en lyddemper etter et par timer med spilling for å få vekk den grusomme lyden.

Siktesystemet er både bra og dårlig på samme tid. Man ser en gul/oransj ring med en prikk i midten. Prikken er for å nøyaktigere få hodeskudd på fienden. Det verste er at Michael er en helt grusom skyter. Han greier mange ganger ikke å sikte seg inn på brystkassen til en fiende med 6 sekunder sikting. Og når han har fått siktet seg inn treffer han i en eller annen grunn veldig sjeldent, i tillegg til at fiendene nesten har uendelig med liv. Men når han først får til et hodeskudd går det som vanlig litt bedre. Når man har kommet seg et stykke inn i historien vil man også få tilgang til et slow-motion system der både fiendene og Michael beveger seg veldig sakte og vi ser i tillegg skuddene som blir avfyrt. Som til tider er det eneste ”kule” med skytingen.

Som alle andre spionsnikespill finnes det et nærkamps system. Når man møter på en fiende kan man da pepre på rundings knappen for å få slått ut fienden. Det verste med det er at det hele tiden går raskere å ta livet av fiendene ved å slå de ned enn å skyte på dem. Når man sniker seg bak en fiende har man to valg. Den ene er å trykke på runding som vil gjøre at Michael vil bruke hendene på å brekke nakken eller å kvele fienden, eller kan man trykke på ”X”- knappen for å skyte de. Men om man vil være mest mulig ubemerket anbefaler jeg den første metoden.

Minispill og oppgraderinger

Mens man spiller «Alpha Protocol» vil man automatisk komme over såkalte minispill. Disse minispillene går ut på å hacke enten utløste alarmer, datamaskiner eller å dirke opp låser.

Når man skal hacke en alarm utløser som oftest er en rød boks som henger på veggen er det som en labyrint med masse ledninger som man skal klippe av i rangert rekkefølge. Å dirke opp låser bruker man venstre skulderknapp for å legge ulikt trykk på låsene. Den verste og ikke minst mest frustrerende hacken er datamaskinen. Der står det hundrevis av tall og bokstaver i hulter og bulter. Man skal bruke venstre og høyre skulderknapp for å finne to koder som da åpner filene på datamaskinen.

Som tidligere nevnt kan man oppgradere våpen og utstyr. Ikke ulikt «Splinter Cell: Conviction». Her får man servert flere typer granater man kan oppgradere til å bli mer eksplosive, våpen som man kan legge til lyddempere og større magasiner. I tillegg kan man også få oppgradert og velge mellom forkskjellige uniformer Michael kan bruke på slagmarken. Det er ikke særlig mange uniformer å boltre seg i, men de er svært varierte.

Teknisk

Grafikken i «Alpha Protocol» kan ikke oppfattes av undertegnede som bra eller svært dårlig, men middelmådig. Karakterene har ganske få detaljer og animasjonene ser veldig upolerte ut. Enkelte ganger kan man også ikke tro at karakterene er ”menneskelige” slik de er i bant annet «Mass Effect». Skyggeleggingen er bra nok, men kunne godt ha vært enda mer dynamiske. Omgivelsene derimot er svært lite detaljerte og dårlig designede og det føles ut som at man har vært på nesten samme sted under hele gjennomspillingen.

Lyden på stemmene til karakterene er utrolig bra, noe som til og med kanskje er en av de få topp punktene i «Alpha Protocol». Stemmene er flotte, livlige og varierte. Men musikken er å ta med en klype salt. Den legger ingenting til spillet som musikk egentlig burde gjøre i et spionrollespill.

I tillegg er det en god deg bugs i «Alpha Protocol». Nesten annenhver minutt vil man se noe som ikke stemmer. Enten at en arm går gjennom en vegg eller at øynene står rett ut.

Dårlige kontrollere

Noe av det jeg opplevde med en gang jeg begynte å spille var at kontrollerne ikke imponerte noe særlig. Man kan som skrevet tidligere gå i dekke men som dessverre funker dårlig. Springingen til Michael ser helt tåpelig ut. Det er som om han har en elefant unge på ryggen mens ryggen hans holder på å knekke. Noe av det verste er at det ikke ser ut som at utviklerne hos Obsidian har lagt godt nok arbeid i kontroller innstillingene. Sensitiviteten på kameraet er helt forferdelig. Bare å snu Michael går rundt fem sekunder.

Det eneste positive jeg kan komme på er at når man har fått litt mer taket på styringen av Michael etter et par timer med spilling føles det bra. Men ikke nok bra.

Gode rollespillelementer

En av de få positive elementene i «Alpha Protocol» er rollespillelementene. Når man har valgt hvilken karakterklasse man vil være, altså om man vil være ren spion, soldat eller villmann så kan man videre i spillet oppgradere ferdighetene. Om man for eksempel har valgt at man vil være spion vil man få mange ganger sjansen til å oppgradere snike ferdighetene og snikmyrdingen på fiendene. Eller viss man har valgt å være soldat kan man oppgradere å ha mer helse eller å bare mer våpen og ammunisjon.

Ikke nok med det. Man kan som mange andre rollespill også forandre en god del av historien ved hjelp av et par små trykk. Når man er i en samtale har man opptil 5 valg. Disse valgene avgjør en god del av det neste man gjør i spillet og avslutningen av selve spillet. Dessverre er mange av disse valgene limt ”sammen” slik at man en god del ganger vil få den samme avslutningen selv om man velger helt andre valg i samtalene.

Konklusjon

Alt i alt er «Alpha Protocol» et svært middelmådig spionrollespill med kun et par positive elementer. Spillet har en god del gode rollespillelementer men sliter med hvilken spillsjanger den egentlig vil være. Jeg vil kun anbefale «Alpha Protocol» til spillerne som har utrolig lyst på et spill som kombinerer sniking, skyting og rollespill, men ingen andre. En skuffelse!

Karakter: 5/10

«Alpha Protocol» er testet på Xbox 360 men finnes også på PlayStation 3 og PC.

Det smerter meg å si det, men Iron Man 2 er ikke er bra spill. Jeg vet dere kanskje forventet så pass fra et lisensspill, men jeg hadde håp for dette spillet – og er egentlig det så galt? Tony Stark (Iron Man) er tross alt en elskverdig playboy med kjappe replikker som når tidene krever det tar på verdens kuleste rustning. En ville tru det ville være umulig å lage et kjedelig spill med en slik protagonist… men det ser ut som jeg undervurderte SEGA San Francisco, for Iron Man 2 er kanskje årets kjedeligste spill.

Historien er dårlig fortalt og generelt lite interessant. Jeg lurte aldri på hva som er rundt neste sving, selv om både Don Cheadle og Samuel L. Jackson har lånt vekk stemmene til sine respektive fiksjonsfigurer. Det er trist å si det men de stemmene er det eneste høydepunket i spillet. Alt annet oser hastearbeid av, og her er hvorfor.

For det første er spillet veldig kort.

Du har kanskje hørt at enkelte spill kan spilles gjennom på en dag. Det samme gjelder Iron Man, men du trenger ikke en full dag for å spille gjennom dette spillet, du trenger bare fire timer. Jeg hadde ikke sagt noe om det var de beste fire timene i livet mitt, men det var det selvsagt ikke.

Oppdragene du ble kastet uti er ikke kjekke eller unike, men heller repetitive og utrolig kjedelige. Når du svever over fienden og hamrer skyteknappen føles det mer ut som arbeid enn underholdning.

For det andre er grafikken mer forrige generasjon enn dagens generasjon.

Jeg bryr meg sjeldent om grafikken i et spill, men når et spill ser så dårlig ut som Iron Man 2 gjør blir det vanskelig og ikke nevne det. Hadde du sagt dette spillet var fem år gammelt og ble utviklet til den første Xbox-en ville jeg trudd deg.

Lydavdeling imponerer heller ikke. Lydene overdriver eller underdriver sterkt den virkelige lyden de prøver å gjenskape. For eksempel lyden som lages når Tony Stark tar på seg Iron Man rustningen høres ut som et tordenvær sammenlignet med når Iron Man bokser fiendene sine til de eksploderer.

For det tredje er alt unødvendig komplisert.

Etter hvert oppdrag får du litt penger som du kan bruke på oppgradinger. Du kan for eksempel oppgradere våpen, ammunisjon eller noe annet Iron Man relatert. Menyen du kjøper disse oppgraderingen er grei nok, men når du har kjøpt noe og har lyst til å bruke er veldig vanskelig å feste det på drakten hans.

Kontrollene er heller ikke lette og forstå. Jeg trykte feil knapp heletiden, men kontrolloppsettet er fremdeles bedre enn forgjengeren. På tross av at jeg følte kontrollen jobbet imot meg når jeg flydde med Iron Man.

Konklusjon

Det er ganske enkelt veldig lite spill her, og det som er her er ganske dårlig. Kampanjen er kort og kjedelig. Grafikken er dårlig og lydene er ikke bedre. Historien er lite engasjerende og lett å glemme. Tanken på at SEGA skal ha fullpris for dette får blodet til å koke, for en mer upolert og dårlig teknisk suppe skal du lete lenge etter. Dette er og forblir et lisensspill.

3/10

Jeg spilte Iron Man 2 på Xbox 360, men Iron Man 2 er også tilgjengelig på Wii, PS3, DS og PSP

Hva burde en forvente av Lost Planet 2?
Vel, spillet er jo en oppfølger så det er bare rimelig å forvente at utviklerne beholdt det som gjorde forgjengeren bra, fikset det som var dårlig og tilføye noe nytt slik at spillet blir en ekte oppfølger og ikke bare en tilleggspakke til forgjengeren.

På papiret skal Lost Planet 2 utfylde alle kriteriene, og enda litt mer. Spillet har tross alt en lang kampanje som du kan spille sammen med 3 venner eller noen datastyrte kompanjonger. Og ikke nok med det, Lost Planet 2 er også et av de fineste spillene denne generasjonen har sett . Men skinnet bedrar, for under en fin innpakking ligger det et spill som har druknet i sin egen gjennomsnittlighet og teite designvalg.

Lite utviklet historie

Historien er ikke-eksisterende, og det kommer ikke av en mangel på filmsnutter. For tro meg det er nok av snutter i dette spillet, problemet er at snuttene forteller ingen historie. De viser bare eksplosjoner og barske menn som snakket i akronym.

Men uansett hvor mange akronymer militærfolket slengte mot meg så fikk jeg med at menneskerasen hadde kolonisert verdens farligste planet, og nekter å reise vekk. For ikke bare er det en borgerkrig som har splittet populasjonen, men det er også noen monstre på størrelse med gigantiske slott som er glad i sine nye naboer.

Lost planet 2 er på lik linje som Alan Wake delt inn i episoder. Det er totalt seks episoder og de er delt inn i kapitler. Hvert kapittel inneholder flere oppdrag som igjen er delt inn sjekkpunkter. Disse sjekkpunktene er stedene du gjenopplives når du dør, og uheldigvis for oss alle så kan du ikke dø ubegrenset. Dør du for mange ganger blir du tvunget til å starte hele kapitelet på nytt. Dette er ganske ergerlig, spesieltfordi du kan miste opptil to timer av livet ditt, bare fordi Capcom ville ha et mer gammeldags lagringssystem.

Spekket med småfeil

En ville tro at et spill som Lost Planet 2 som faktisk ble laget spesifikt for det vestlige markedet ville støtte et kontrolloppsett som vi var vant til. Men der tok jo sunn fornuft feil, for Capcom hadde andre planer. De ville at opp-knappen skal være zoom-knappen istedenfor R3 som har vært standeren siden 90-tallet. Kontrolloppsettet hele føles unødvendig komplisert.

Det som ikke er komplisert er skytingen. Du peker, du skyter og du treffer slik som alle gode skytespill. Det eneste som er teit er at kameravinkelen er plassert slik at personen du styrer står alltid litt i veien for siktet, spesielt hvis du skal skyte rett frem. Det hjelper ikke da når du tar på en av de mange robotdraktene spillet har og effektivt dobler protagonisten størrelse. Men disse draktene er kule og nyttige grunnet deres destruktive egenskaper på slagmarken, og når store monstre skal slaktes er disse draktene et must.

Mange feiler små lager en stor å

Lost Planet 2 er ikke lett spill, men det er ikke vanskelig fordi det er utfordrende, men fordi spillet oser av dårlige designvalg som gjør at nesten hvert dødsfall er spillets feil og ikke din egen.

Jeg kan jo begynne med å nevne de i overkant lange animasjonene. Hver gang du detter starter du en animasjon for å reise deg opp. Denne animasjonen er altfor lang og gjør at du mister dyrebar tid. En annen ting som irriterer er dårlig banedesign, noen av banene er så små og trange at trykkbølgen fra en enkel eksplosjon kan kaste deg av banen og drepe deg momentant. Slike design valg er små men utrolig viktige for de ødelegger kjernen i spillet, og når kjernen i et spill er litt dårlig vil det reflekteres gjennom hele spillet.

De datastyrte vennene dine og fiendene dine er heller ikke noe å hoppe i taket for. For ikke bare er de stokk dumme, men de gjør ingenting. Kompanjongene dine er enten 15 meter foran deg eller 15 meter bak deg, og når de står ved siden av deg skyter de ikke på fiendene. Heldigvis kan du bytte dem ut med virkelige personer for litt samarbeidsbonanza. Men det bare fremhever de lite intelligente fiendene.

Disse fiendene ser du selvsagt ikke i flerspillerdelen hvor du spiller mot andre mennesker, men de samme designfeilene vi finner i kampanjen finner vi også her. Og når noen av fiendene dine finner en stor robotdrakt tar det ikke lang tid før rakettene sitter løst og du hender opp med å fly ut av banen. Flerspillerdelen føles ubalansert, men den kan være kjekk til tider, personlig ser jeg ingen grunn til å bruke tid på det når vi har så mange andre bedre alternativer på spillmarkedet.

Et av spillets store høydepunkt er det visuelle. Dette spillet er nydelig og byr på så mye farger, varierte omgivelser og kule monstre det oser stil av. Og hadde det ikke vært for at spillet lugger litt i ny og ne ville dette vært en visuell milestein.

Konklusjon

Lost Planet 2 er ikke dårlig spill, men alt det Lost Planet 2 tilbyr har allerede blitt gjort mye bedre av andre spill, sett bort ifra de kule store monstrene. Er du ute etter å ta ned store monstre med venner er dette spillet laget for deg, men hvis du er ute etter noe mer bør unngå dette. Det finnes så mange andre gode spill at jeg ikke kan anbefale deg denne suppen middelmådighet og teite design valg.

5/10

Det har gått noen år siden Splinter Cell: Conviction første gang ble annonsert. Opprinnelig skulle det komme i slutten av 2007, men etterhvert fikk man vite at Ubisoft Montreal hadde skrapet alt de hadde gjort til da for å begynne på noe nytt igjen. Resultatet er et Splinter Cell-spill som er en ganske annerledes opplevelse enn tidligere spill i serien, selv om selve kjernen i spillet fortsatt er intakt. Så, fungerer denne nye retningen, eller burde Ubisoft ha latt serien ligge?

Med sinne som drivstoff

Etter hendelsene i Splinter Cell: Double Agent sluttet Sam Fisher i Third Echelon, hvor han hadde vært ansatt siden det første spillet. Han får nyss om at bilulykken som tok livet av datteren hans kanskje ikke var en ulykke allikevel, men et attentat. Han finner ut at noe av svaret finnes på Malta, og drar dit på hevntokt. Etterhvert som han graver dypere i gjørma finner han ut at han selv og drapet på datteren hans bare er en liten del av noe mye større, og at Third Echelon under ledelse av den nyutnevnte Tom Reed kanskje ikke handler til landets beste allikevel …

Historiemodusen av spillet er dessverre ikke at det lange slaget, snarere tvert imot. Heldigvis er historien fullstappet med handling, og i løpet av de 6-7 timene det tar å spille i gjennom spillet er det aldri et kjedelig øyeblikk. Historien i spillet er av samme slaget som den man finner i en del av Tom Clancys bøker (selv om han aldri har skrevet en Splinter Cell-historie selv). Det går med andre ord mye i konspirasjoner, hevn og forræderi på høyt nivå. Heldigvis er historien ikke surrete og full av løse tråder slik det som ofte er med slike historier. I stedet er den er lett å følge med på, og god nok til at du har lyst til å spille deg ferdig for å finne ut hvordan det går.

En ny og forbedret Sam

Som sagt, Splinter Cell: Conviction byr på en overhaling av spillmekanikkene som i bunn og grunn har vært de samme siden enern. Det er fortsatt en del å tjene på å gjemme seg i skyggene, men hastigheten på spillet har økt betraktelig, og det er mye mer action. Sam har nemlig blitt et livsfarlig rovdyr, som lett kan ta livet av haugevis av motstandere uten å bli truffet selv. Til tider kan det minne en del om et vanlig tredjepersonsskytespill, da spillet inneholder mye av det samme som slike spill. Det er et system for å ta dekning bak de fleste objekter, og du kan plukke opp og bruke hva du vil av våpen. Men spillet er fortsatt et snikespill, det er bare det at det er en litt annen type snikespill enn det de andre spillene i serien var. Før brukte du skygger som dekning, denne gangen er mørket et våpen, og det er flere spillelementer som gjør dette våpenet til det mest effektive som finnes. To av disse har aldri vært sett i et Splinter Cell-spill før, og trenger en introduksjon.

Den ene av disse funksjonene, kalt “merk og henrett”, lar deg merke fiender med en knapp, for så å ta livet av alle med et enkelt trykk på en knapp. Man kan ikke bruke den funksjonen så ofte man vil, men den må lades opp ved å ta livet av en fiende i nærkamp. Denne muligheten høres kanskje bare ut som en altfor enkel utvei, og det er den jo og, men den kan også brukes til en del manøvrer som i grunn er fysisk mulig i virkeligheten, men vanskelig å gjøre i spill. Et eksempel? Sett at du henger i et rør i taket. Under deg er det tre fiender bevæpnet med hagler. Om du merker to av dem, og slenger deg ned å tar livet av den siste med bare hendene, og så trykker “henrett”-knappen vil du kunne ta livet av alle tre uten å bli skadet selv, og uten at noen andre oppdager deg. Dette hadde vært bortimot umulig uten denne funksjonen.

En annen funksjon som også kan brukes til dødelig effekt er “sist kjente posisjon”. Når du blir oppdaget av fiendene vil du fort dø av blyforgiftning om du ikke finner på noe. Jada, Sam ER farligere enn noensinne, men han er avhengig av det overtaket som skygger og gjemmestedene gir han for å være effektiv. Så i stedet for å holde seg i ro bak en skrivepult og bli offer for håndgranater og angrep fra sidene, så er det lurt å komme seg ut av synsfeltet til fiendene dine. Når du klarer det, vil det dukke opp en siluett av Sam. Dette er den sist kjente posisjonen din, og det er der fiendene vil konsentrere ilden sin. Dette kan brukes til din fordel, ved å for eksempel med vilje bli sett, for så å stikke av og til slutt ende opp bak fiendene dine, som nå konsentrere seg om det vinduet eller skrivepulten de sist så deg.

Spillet byr også på mer tradisjonelle spillelementer, som nærkamp og muligheten til å ta nakketak på fiendene dine og bruke dem som skjold. Det er og ulike utfordringen man kan gjøre, som for eksempel å ta livet av ti fiender uten å bli oppdaget eller å gå gjennom et brett uten å avfyre et eneste skudd. Når man fullfører disse utfordringene, får man poeng som man kan bruke på oppgraderinger av våpen og utstyr.

Uortodokse forhør

Fra tid til annen kommer du over folk som har informasjon du gjerne vil ha. Denne informasjonen gir de selvfølgelig ikke fra seg frivillig, derfor må Sam hjelpe dem litt på vei. Dette gjøres ved å bruke brutal, fysisk vold. Disse forhørene er artige avbrekk fra resten av spillet, selv om de er litt enkelt sammensatt.

Noen av brettene er og litt annerledes enn de andre. SKal ikke røpe for mye, men kan si såpass at det er et par ganger at spillet blir annerledes. Disse sekvensene er gode, og er et bedre alternativ til en kjøresekvens som ikke fungerer, slik som mange andre spill hiver inn for å krydre opplevelesen litt.

Litt for enkelt?

Spillet er stort sett hele tiden moro å spille, brettene er varierte og åpner for mange ulike taktikker. Sam har og blitt en helt annen person enn han var før, for å si det på den måten. De fleste blir som regel bare slappere og stivere etterhvert som de blir eldre, men ikke Sam, han har bare blitt smidigere, kraftigere og mer brutal siden sist.

Hvis jeg skal peke på en ting som kanskje kan være negativt for noen, så er det det faktum at spillet til tider er litt enkelt. Snikingen er mye enklere en før, feilgrep blir ikke straffet så hardt og hele opplevelsen minner mer og mer om et rent skytespill. Veteraner som har holdt på med serien siden begynnelsen vil sjeldent få store problemer, selv på den vanskeligste vanskegraden. Sålenge du klarer å unngå å bli truffet av kuler og granater, så er det ingenting som er vanskelig, og erfarne Splinter Cell-spillere vil ikke ha noe problem med å redde de forente statene. Dette er i seg selv ikke så veldig stort problem, Assassin’s Creed II var jo ikke vanskelig det heller, men i motsetning til snikmorderens eventyr i Italia, så varer ikke Sams hevntokt så veldig lenge. Legger man disse to fakta sammen, så får man et lite problem. Heldigvis er ikke enspillerhistorien det eneste man kan ta seg til.

Moro for både en og to

Ved siden av enspillerhistorien så får vi og servert en egen historiemodus for to spillere. Denne kan spilles lokalt med delt skjerm, eller over nett. Historien er en forløper til hovedkampanjen, og følger to spioner, en amerikansk en med kodenavn Archer, og en russisk som kalles Kestrel. Denne modusen byr på en håndfull timers moro for to personer, og er veldig lik enspillerkampanjen. Med andre ord, det er moro å spille, men det hele er litt i enkleste laget.

Men det er ikke bare historiemodus en kan spille med en annen person heller, vi får og servert en håndfull andre moduser, og disse kan nok by på en liten utfordring. Den ene av disse, “jeger”, er omtrent det samme som “terrorist hunt” fra Rainbow Six-spillene, og kan både spilles alene eller sammen med noen andre. Her skal man gå fra sekvens til sekvens og drepe alle fiendene i område. Man bør helst greie det uten å bli oppdaget, for om du blir det, så vil de resterende fiendene kalle inn forsterkninger. I den andre modusen, “siste skanse” skal du, alene eller sammen med en venn, beskytte et objekt mot bølger med fiendene. En slik modus som er med i de fleste spill nå til dags, med andre ord. I tillegg er det en siste modus som krever at du er to spillere, for dette er nemlig en duell. Her blir begge spillerene kastet ut på en arena i tillegg til en haug med datastyrte motstandere. Her er det om og gjøre å sanke mest poeng før runden er over, enten ved å drepe de datastyrte motstanderne eller ved å drepe den andre spilleren. Denne modusen er nok ikke morsomste av de alle, og er på ingen måte en verdig arvtager etter den populære “spies vs. mercenaries”, som denne gangen velger å utestå for denne gang.

Helt kurant teknisk sett

Grafikken i spillet er helt ok. Du vil neppe få bakoversveis av å sett deg ned med spillet, men du vil ikke irritere deg over det du ser heller. Det du ser, ja, for det er mye du ikke ser så mye av. De fleste brettene foregår om natten, noe som betyr mørke, som igjen betyr at det blir vanskelig å se detaljer i grafikken. Det er noen brett i fullt dagslys, og det er her man ser at teknologien bak er aldrende. En del direkte stygge og lavoppløselige teksturer blir ekstra tydelige i disse opplyste områdene. En annen ting er den litt irriterende svart/hvitt-effekten som dukker opp for å vise at du er skjult i mørke. Denne høres kanskje ikke så ille ut på papiret, men kan oppleves som irriterende om du er en person som foretrykker å slå av alt av lys i spillet for å snike deg rundt. Den byr ikke på hindringer når du spiller, men gjør bare at ting ser hakket kjedeligere ut enn det behøver.

Stemmeskuespillet er som vanlig solid. Michael Ironside inntar igjen rollen som Sam Fisher, og gjør som vanlig en god jobb. De andre stemmene er og gode, selv om det til tider blir mye banning.

Konklusjon

Ubisoft Montreal tok en sjanse på at de klarte å gjøre spillet raskere, morsommere og mer intenst, og de har de lyktes med. Veteraner vil kanskje mislike mange av endringene, men jeg vil si at Conviction er et friskt pust i en serie som etterhvert hadde stoppet litt opp i utviklingen. Historien er ikke så veldig lang, men den er fullstappte med handling, og er gøy å spille hele veien i gjennom. Samarbeidshistorien for to spillere, samt de andre tilleggsmodusene byr og på flere timer med innhold, så i bunn og grunn er det et solid spill, innholdsmessig sett. Litt kjip grafikk her og der, men ellers er det meste bra. Er du fan av tidligere Splinter Cell vil du nok like Conviction, trass i at snikingen har blitt hakket enklere siden sist. Nykommere som er glad i actionspill og kunne tenke seg en Bourne-lignende opplevelse bør og sjekke ut Tom Clancy’s Splinter Cell: Convicton.

8/10

Spillet er testet på Xbox 360. Det finnes og til PC

Når man ser på tallene over hvilke land som gir ut flest spill, ligger USA og Japan ikke uventet på toppen. Til sammen står de for cirka 80 prosent av spillproduksjonen i verden. Resten er stort sett fordelt på land i Vest-Europa, med Storbritannia som en soleklar leder. Men land i Øst-Europa har i de siste årene og kommet med en del spill, og disse har vært jevnt over gode. Polske The Witcher er kanskje et av de beste rollespillene vi har fått de siste årene, og S.T.A.L.K.E.R-spillene er et veldig artig post-apokalyptisk spill satt i en åpen verden. Nå er ukrainske 4A, som består av utbrytere fra S.T.A.L.K.E.R-utvikleren GSC Game World, kommet med sitt første spill, Metro 2033. Spillet er, i likhet med tidligere nevnte The Witcher, basert på en bok, Metro 2033 av den russiske forfatteren Dmitri Glukhovski. Bøkene i serien har solgt meget bra, spesielt i Russland, og forfatteren er visstnok i forhandlinger med Hollywood angående filmrettighetene. Men nok om det, over til selve spillet.

Det var en gang i et atombombet land

Året er 2033. Stedet er Russlands hovedstad, Moskva. Etter at det som er igjen av den utbombete overflaten er blitt ubeboelig på grunn av radioaktivitet har innbyggerne blitt tvunget ned i undergrunnen. Heldigvis er metroen i Moskva verdens største tilfluktssted, så det er fint mulig å leve livet der nede. Men i det siste har det dukket opp flere å flere forskjellige monstre og demoner som truer menneskene som lever der nede. Spillets hovedperson, Artyom, tar på seg det livsfarlige oppdraget å dra lenger inn til hjertet av metroen for å hente hjelp. Underveis møter han flere hindringer, etter hvert som han lærer mer og mer om en fiende som kanskje ikke bare truer familien og vennene hans, men også hele menneskeheten.

Historien og atmosfæren er spillets kjerne, og er veldig bra. Den byr på historier, lokasjoner og karakterer vi kan tro på og som føles realistiske, i den grad at man kan si det om denne typen spill. Metroen i Moskva føles mye mer ekte enn andre samlingspunkt for mennesker i andre spill med et post-apokalyptisk tema. Historien i spillet er den samme som i den første boken, så om man har lest den, så vet man nok litt om hva som skjer, men man bør allikevel få med seg spillet, da det lar deg faktisk se hvordan folk lever.

Kampen for tilværelsen

Bøssemakerne nede i metroen har ikke tilgang til så mye moderne utstyr, derfor er ikke våpnene man har til disposisjon av det høyteknologiske slaget. Det går mye i hjemmesnekrede hagler og maskinpistoler, lufttrykksgevær og revolvere med all verdens tilbehør. For å at man skal kunne legge hendene på det beste utstyret man finner trenger man hard valuta. Nede i metroen er det slutt på penger, for hvem gidder vel å drasse rundt på tunge metall objekter når man ikke kan bruke dem til noe som helst i kampens hete? Derfor er det en annen sjelden sak som fungerer som valuta, nemlig kuler.

I løpet av spillet vil man finne to forskjellige typer kuler. Man finner vanlig skitten ammunisjon, som er laget nede i tunnelene, men av og til kommer man over militærammunisjon. Sistnevnte er den typen som fungerer som valuta. Dette er kuler som ble laget før folk måtte pelle seg ned i undergrunnen, og er bedre enn de man lager nå. Det er selvfølgelig mulig å lade våpenet sitt med denne typen ammunisjon om du ønsker mer skuddkraft, men da kan du se langt etter den revolveren med geværkolbe, teleskopsikte og lyddemper.

Tradisjonelt, men likevel et friskt pust

Mesteparten av spillet går, i likhet med de fleste andre førstepersonskytespill ut på å skyte ting i filler. Skytemekanikkene i er velkjente, selv om de kanskje er litt på kanten upålitelige. Men, så lenge du tar deg tid til å sikte, samt passer på å ikke holde avtrekkeren inne vil du nok klare deg. Det er regenererende liv slik som i de fleste andre spill nå til dags, noe som lar deg ta sjanser uten å straffe deg så veldig hardt om det går ille.

Fra tid til annen må du opp til overflaten eller ned i huler fulle av giftige gasser. Da er det på tide og trekker på seg gassmasken sin. Filtrene i gassmasken varer i midlertidig ikke evig, om man må passe på å bytte dem ut en gang i blant. Det ligger en del filtre rundt omkring, så med mindre du surrer rundt og glemmer tida, vil du nok komme deg inn i trygghet før ender opp blå på bakken.

Metro 2033 ligner kanskje litt på S.T.A.L.K.E.R-spilla, men er i hovedsak et lineært spill. Man kan vel putte det i samme bås som Bioshock- og Half-life-spillene. Man tråkker seg med andre ord fremover til nye områder, uten mulighet til å dra bakover.

Pent

Grafikken i spillet er noe av det bedre man finner. Områdene under bakken er flotte å se på og interessante, og det er ingen av dem som er kjedelige. Når man kommer opp på overflaten er det vanskelig å la være å like det man ser. Selv om verdenen nå er grå og hvit (mye snø, med andre ord), så føles den allikevel fargerikt, mye takket være belysningen og de flotte fargene på himmelen.

PC-versjonen kan skryte av støtte for DirectX 11, med alt av godbiter det bringer med seg, men xbox-versjonen ser ikke så ille ut den heller Det er noen småfeil her og der, og jeg opplevde en gang at jeg falt ned gjennom bakken i spillet og ned i ingenting. I noen sekvenser ble det en del hakking, noe er litt irriterende, men disse sekvensene er det få av, og resten av spillet bør kjøre knirkefritt.

Lydeffektene i spillet er mer enn godkjente. Våpnene sparker godt i fra seg, og alle andre lydeffekter gjør sitt for å skape en fin stemning, enten det er en skummel en, eller en litt mer avslappet en.

Stemmeskuespillet er også veldig bra. Man kan spille gjennom det hele på russisk om man vil, men de engelskspråklige stemmene er gode nok, og jeg foretrakk stort sett dem.

Konklusjon

Historie, grafikk, lyd og stemmeskuespill gjør alle sitt for å skape en god atmosfære, og spillet er stort sett en fornøyelse fra start til slutt. Det er ingen elementer i spillet vi ikke har sett før, men når hele pakken er samlet føles den allikevel som et friskt pust, mye takket være at det foregår i Russland fremfor et eller annen USA-aktig land. Det er egentlig etter at man er ferdig med historien, som bør ta en 8-10 timer å spille i gjennom at det største problemet dukker opp: Gjenspillbarhet. Den eneste grunnen til å dra fram spillet igjen etter at man er ferdig er om man ønsker å samle prestasjonspoeng, men for de som blåser i det er det ikke så mye å finne på etterpå. Selv om det er en god del varianter av våpnene i spillet, så vil man ha prøvd ut det meste når man er ferdig.

Uansett, Metro 2033 er i bunn og grunn et veldig bra spill, og folk som er fan av denne typen spill bør absolutt vurdere å sjekke det ut.

8/10

Spillet er testet på Xbox 360. Det finnes og til PC.

Med Just Cause 2 har svenskene i Avalanche Studios prøvd å rette opp feilene de gjorde i det første spillet, og byr på en eksplosiv dose action som til tider er så overdrevet at man nesten må trekke på smilebåndet. Men når man ser bort fra det, er spillet noe bra?

Klisjépreget, syltynn historie

Spillet foregår på den fiktive øya Panau, lokalisert et eller annet sted i Sørøst-Asia. Vi spiller igjen som Rico Rodriguez, en fryktløs barsking som får i oppdrag å spore opp og drepe sin gamle sjef og mentor, fordi det er mistanke om at han har gått over til fienden. I tillegg skal han óg finne ut hvorfor den nye diktatoren på øya ikke vil ha noe med USA å gjøre. For å få til dette må Rico lage et mektig kaos og jobbe for de forskjellige faksjonene på øya. De forskjellige gruppene har hvert sitt syn på hvordan øya skal styres, men har et samlet syn på hvordan den ikke skal styres: Slik som den styres i dag. Gud, så originalt det hele  er …

Historien er ikke akkurat noe å hoppe i taket for, og fungerer mer som en unnskyldning for å sende deg ut på det ene sinnsyke oppdraget etter det andre. Karakterene man støter på er heller ikke spesielt interessante, og jeg merker fort at det er ingen av dem jeg egentlig liker, da aller er irriterende på forskjellige måter, enten det er måten de snakker på, ideologien deres eller bare hvordan de er som person. Når man på et punkt i historien skal velge en av faksjonene å alliere seg med, merket jeg at jeg hadde mest lyst til å bare forlate øya og la den brenne, da det var ingen jeg hadde særlig lyst til å jobbe med. Er man sugen på en hjerteskjærende historie som fullstendig forandrer ditt syn på verden vil man overhodet ikke tilfredsstillest av Just Cause 2, men om man ikke bryr seg så veldig om hvorfor, men mer om hvordan man skal gjøre ting, ja da er Just Cause 2 noe for deg.

Velkjent

Oppskriften spillet følger er velkjent. For å starte et oppdrag drar man til et punkt angitt på kartet. Etter en kort forklaring av er det bare å sett i gang, og man står som regel fritt til å velge hvordan man skal angripe situasjonen. Du kan jo for eksempel ta et angrepshellikopter og ødelegge målet ditt fra lufta, man kan ta et jagerfly og bombe det uten å sette seg selv i fare, eller man kan gå inn til fots og angripe fienden med tradisjonelle håndvåpen. Oppdragene i spillet har som regel lite å si for hovedhistorien i spillet, og fungerer mer som påskudd for å sende deg ut i forskjellige situasjoner, enten det er å redde en skadd soldat, kidnappe et vitne eller sprenge en romrakett før den når verdensrommet. De fleste oppdragene er artige å holde på med, men som sagt, de føles bare som litt mer målrettede aksjoner enn de man kan foreta på egen hånd.

Nøkkelord: kaos

Selve historieoppdragene i spillet er det få av, men for å åpne disse må man lage kaos på øya. Kaos blir det når man sprenger forskjellig militært utstyr, som radarinstallasjoner, antenner og drivstoffdepoter, dreper nøkkelpersjoner i militæret eller gjør oppdrag for fraksjonene på øya. Etterhvert som man lager mer og mer kaos og ødeleggelse skjerpes sikkerheten, og man får tilgang til flere oppdrag og utfordringer, mer utstyr i butikken og, som nevnt tidligere, flere historieoppdrag. Siden alt spinner runt kaos, er det bra at det er gøy å holde på. Overalt hvor man går finner man ting man kan ødelegge, og det er lett å glemme seg bort når man plutselig finner en våpenoppgradering eller en haug av vanntårn som bare står der og venter på deg.

Massivt

For å gjøre det helt klart med en gang: Verdenen vi får leke oss i er massiv. Med sine 1000 kvadratkilometer er den 25 ganger større enn verdenen i The Elder Scrolls IV: Oblivion og 20 ganger større enn verdenen i Far Cry 2. Men den er fortsatt en god del mindre enn verdenen i The Elder Scrolls II: Daggerfall, som er på rundt 160 000 kvadratkilometer. Med en verden som er så stor så er det selvfølgelig en god del variasjon i miljøene man vanker i. Det blir turer i tanks ned slalombakkene på høyfjellet, ekspedisjoner i jungelen, vandring i ørkenen og shoppingturer i byen. Alt sammen akkompagnert av heftige eksplosjoner og et høyt forbruk av kuler og krutt.

Av alt utstyret man har til disposisjon er det særlig to ting man ikke kan klare seg uten, nemlig fallskjermen og kabelpistolen. Når man beveger seg like mye vertikalt som man beveger seg horisontalt sier det seg selv at man av og til må hoppe et stykke nedover, og da kommer fallskjermen godt med. Den kan brukes så mange ganger man vil, og trekkes inn og ut ved et tastetrykk. Kombinerer du den med kabelpistolen får man et nyttig “kjøretøy”, siden man kan bruke kabelen til å trekke seg rundt, klatre eller bare skaffe seg høyde. Kabelen kan og bruker for seg selv, til å dra folk og fe rundt, eller feste ett objekt i et annet. Spesielt det siste der kan man bruke til mye, med forskjellige reslutater. Man kan jo feste et jagerfly fast til bakken, feste en soldat til et helikopter og mye annet.

Pent å se på

Selv om verdenen er stor og tegneavstanden er utrolig, så ser spillet fortsatt meget pent ut. Det er mye farger, fra grønne skoger og blå hav til snøkledde fjell og isbelagte vann. Eksplosjonene er virkelig flotte å se på, og det er bra, for dem blir det mange av. Fysikken i spillet er god, og når man fyker bortover i en sportsbil og plutselig kjører utfor en skråning er ødeleggelsene av bilen en fryd å bevitne.

Lydeffektene i spillet er og gode, så om man har et godt anlegg er det bare å skru det opp og nyte musikken av biler som kræsjer og radarinstallasjoner som raser sammen. Bare husk å demp lyden så fort noen begynner å snakke, ellers vil ørene begynne å blø. Stemmeskuespillet er nemlig helt forferdelig å høre på. Det hele skal kanskje virke som en B-film, men jeg tror at alt det ekstreme man kan finne på gjør mer for stemningen enn det stemmeskuespillet kunne ha gjort. Det er bare et par av stemmene det går an å høre på i lengden, resten er så irriterende at man får lyst til å hoppe over hele greia bare for å få slutt på torturen.

Konklusjon

Just Cause 2 er et solid action spill og byr på mange timer med moro. Selve historiebiten tar rundt 20 timer å få gjort, men det er fortsatt mye å gjøre etter den er ferdig. Verdenen er virkelig stor, og det er mange skjulte hemmeligheter man kan finne. Grafikk, fysikk og lydeffekter er bra laget, og gjør spillet til en fryd å spille. Stemmeskuespill og historie står det heller dårlig til med, men det gjør ikke så mye, da spillet handler om å ha det gøy, og hvis det er det du er ute etter er spillet definitivt verdt å sjekke ut.

8/10

Spillet er testet på Xbox 360. Det finnest og til Playstation 3 og PC.

Er det en ting her i verden det ikke er mangel på, så er det skytespill. Konkurransen er knallhard, og i de siste årene har det dukket opp titler som virkelig har sugd til seg massene, og da spesielt konsollspillerne. For noen år siden prøvde EA DICE å kapre konsollmarkedet med et konsollekslusivt spill i den populære Battlefield-serien. Battlefield: Bad Company var et godt spill, men det tok aldri av slik EA hadde håpet på. Nå er oppfølgeren her, og denne gangen også til PC. Er Battlefield: Bad Company 2 spillet som skal kjempe om tronen av førstepersonsskytespill, eller drukner det i suppen av spill som ”ikke når helt opp”?

På nye eventyr

USA er i krig med Russland, og som i de i fleste kriger holder de innblandede på med å utvikle nye og livsfarlige våpen. USA vil selvsagt vite hva Russerne holder på med, og her kommer guttene fra B-kompani (eller ”Bad Company” som det også kalles) inn i bildet. De får i oppdrag å finne ut hva dette våpenet er for noe, og blir sendt rundt omkring for å gjøre det. Det blir jungelekspedisjoner i Sør-Amerika, og noen turer til litt mer arktiske strøk. Alt sammen for å finne ut akkurat hva Russerne har planlagt for noe.

Historien i det første spillet var ikke noen krigshistorie, det føltes mer som et eventyr i krigen. Den samme følelsen er bevart i historiemodusen i Bad Company 2, selv om det denne gang i bunn og grunn er en krigshistorie. Selv om målet ditt er å stoppe krigen, så føles det til tider som et skikkelig Indiana Jones-eventyr. Humoren fra det forrige spillet er også tilbake, dog i en noe nedtonet form. Haggard og Sweetwater har fortsatt noen fortellinger på lur som de gjerne deler mitt i en skuddveksling. Historien er kanskje ikke veldig original, men den har sine øyeblikk, som for eksempel når du kappkjører med den russiske hæren for å få tak i en styrtende satellitt, eller når du må finne klatre ned fra et fjell i en snøstorm samtidig som du unngår å fryse i hjel. Enkeltspiller har aldri vært kjennetegnet på Battlefield-serien, og det vil nok ikke bli det etter Bad Company 2 heller, men den byr på noen timer med moro når serverne for nettspilling er nede. For det er på nettet at spillet virkelig skinner.

Variert, voldsomt og fryktelig moro

Flerspilleren vi får servert er av ypperste kvalitet. Den er givende, underholdende og variert, men samtidig også utfordrende og rettferdig. Skal man ligge i teten må man jobbe for det. Det nytter ikke å sitte i hjørnet av kartet og skyte ned en og annen vilkårlig ulykkesfugl, nei, skal man vinne så må man komme seg bort til kampens hete og gjøre alt man kan for å hjelpe laget å vinne. For flerspilleren i Bad Company 2 er et lagspill. Én mann alene vil ikke få til noe som helst, men er man flere som samarbeider tett kan man greie det.

Flerspilleren i Bad Company 2 byr på fire forskjellige moduser. Vi har ”conquest” som har vært med siden starten av serien, der lagene kjemper om å kontrollere kontrollpunkter rundt omkring på kartet. ”Rush”, som ble introdusert i det første Bad Company er tilbake, der man enten spiller som angriper som skal sprenge en serie med kasser, eller forsvarer som skal forsvare nevnte kasser. Det er og to moduser for litt mindre lag, en miniversjon av rush og en slags team deathmatch med flere smålag, men det er de to førstnevnte som er hovedattraksjonen i spillet.

Brettene i spillet er solide og gjennomførte, og ikke minst varierte. Ingen av dem føles like, fra øyhopping i Chile, til nattlige eskapader i nordlige Nelson Bay. Denne gangen er det egne brett for hver av de to hovedmodusene, slik at alle brettene er tilpasset den modusen de blir brukt i. Det var jo et problem i det første Bad Company at conquest-brettene bare var redigerte versjoner av rush-brettene.

Fortsatt ikke helt full ødeleggelse

En av attraksjonene i det første spillet var muligheten til å ødelegge hus og bygninger. Men selv om det var moro å knuse seg gjennom vegger og tak, så føltes ødeleggingen litt begrenset. Man kunne ikke rive noen av husene helt fullstendig, skjelettet ville alltid stå igjen, sammen med gulvet. Denne gangen har vi fått muligheten til å rive ned hus, men det fortsatt ikke helt fritt. Det er fortsatt noen bygninger som nekter å rase sammen, uansett hvor mange bomber du plasserer i det. Grunnen til at det er slik er vel for å balansere alt sammen, for hvis du kunne ødelagt alle bygninger ville det blitt det laget som hadde flest steiner å gjemme seg bak som kommer seirende ut.

Nytt opplåsningssystem for klasser

En av hjørnesteinene i Battlefield-spillene er at det er basert på klasser. Antallet klasser denne gangen er fire: ”Assault”, en vanlig soldat, bevæpnet med automatgevær med undermontert granatkaster. Kan og dele ut kasser ammunisjon til de som trenger deg. ”Medic”, sanitet. Bærer rundt på et tungt maskingevær og deler ut kasser med liv. Kan og gjenopplive døde soldater. ”Engineer”, mekaniker og anti-kjøretøy. Kan reparere kjøretøy, men har også utstyr til å ødelegge dem. ”Recon”, skarpskytterens oppgave er å sitte et stykke unna kampene og merke fiender for sine kamerater, samt likvidere andre skarpskyttere.

Når du gjør ting i flerspilleren blir du belønnet med poeng. Du får poeng for omtrent alt du gjør, enten det er å drepe motstandere, eller bare å dele ut ammunisjon. Alle poengene du tjener inn teller på rangen din, og etter hvert som du går opp i rang åpner du nytt utstyr og nye ferdigheter. Men det er og et eget poengsystem for hver av klassene. Når du spiller som en klasse, vil alle poengene du tjener inn gå til nytt utstyr til den klassen. Altså, jo mer du bruker en klasse, jo mer utstyr får du til den klassen. Dette systemet er nytt i Bad Company 2 og det fungerer veldig bra. Du må faktisk holde på litt om du skal ha det beste utstyret, i motsetning til i tidligere spill, der du kunne åpne det beste med en gang, og la alt det andre forbli låst.

En annen ting som nytt i Bad Company 2 er spesialutstyr. Når du går opp i rang får du ikke bare tilgang til nye våpen og verktøy, men også spesialutstyr som forskjellige sikter, nye granatkastere og oppgradert rustning. Dette gjør at du kan tilpasse klassen din slik som du vil, så selv innad i klassene er det en del variasjon.

Alt i alt så er flerspilleren kanonbra. Det er moro, variert og det er tydelig at DICE har hatt balanse i tankene når de skrudde sammen spillet. Er du glad i skytespill med fokus på lagspill og taktikk, så vil du nok definitivt like Bad Company 2.

Fargerikt

Grafikken i Battlefield: Bad Company 2 er solid. Områdene man er innom er fylt av pene farger, enten det er tett Søramerikansk jungel eller snøstorm på høyfjellet. Selv om grafikken teknisk sett kanskje er litt grov rundt kantene, så veier farger, lyssetting og atmosfære mer enn opp for det.

Rå lyd

Og nå over til det som kanskje er det beste i spillet, i alle fall når det gjelder det tekniske: Lyden. Lyden i spillet er noe av det, om ikke det råeste som finnes. Har du et bra lydanlegg er det bare å skru det opp, lene seg bak og nyte lyden av knatrende maskingevær, kuler som fyker forbi. Ja, selv klikkelydene som kommer når man lader våpenet sitt er deilig å høre på. Det at lyden er dynamisk hjelper og, det vil si at den forandrer seg etter om du er inne eller ute. Jeg opplevde ofte at jeg skjøt litt ekstra bare for å høre lydene.

Musikken i spillet er også god, selv om den kunne ha blitt brukt mye mer (i enkeltspillerkampanjen altså). Det er bare en ting som mangler på musikkfronten: Kjenningsmelodien som har vært med i så å si alle battlefield-spillene glimter med sitt fravær, og det er dumt, for det er flere steder i historien den hadde passet godt inn.

En del tekniske problemer

De eneste irritasjonsmomentene i spillet er de mange tekniske feilene. Av og til fungerer ikke funksjonen for å søke etter servere skikkelig, av og til oppdateres ikke statistikkene skikkelig, i tillegg til en haug andre småfeil. EA jobber med saken, og det har vært flere timer nedetid som har gått med til opprusting og oppgradering av serverparken (for det er der feilen ligger). Likevel, dette burde ha vært ordnet før spillet ble sluppet. De har tross alt hatt flere betatester.

Konklusjon

Battlefield: Bad Company 2 er et av de beste spillene for flerspiller der ute, og kommer ut i en tid da mange er misfornøyde med en viss annen stortittel. PC-spillere er nok fornøyd med muligheten for dedikerte servere og servervelger, men jeg kan og rapportere at matchmaking-systemet fungerer utmerket for konsollspillere. Spillet byr på flere forbedringer siden sist, men også en del nytt, slik at det ikke bare føles som en oppdatering av det forrige spillet, men et helt nytt spill. Noen tekniske feil er det, og enkeltspilleren er ikke av beste kvalitet, men om du er på utkikk etter et nytt spill med hovedfokus på flerspiller vil du finne mye moro i Bad Company 2.

9/10

Spillet er testet på Xbox 360. Det finnes og til PC og Playstation 3

Final Fantasy-serien er uten tvil en av de mest elskede seriene i hele den japanske rollespill sjangeren. Helt siden slutten av 80-tallet har Square Enix pumpet nye enkeltstående eventyr som har stått som kroneksempelet på hvordan japanske rollespill bør være for å bli en internasjonal suksess. Etter flere år med utsettelser og fanatisk venting har Square Enix nye flaggskip endelig kastet loss. Spørsmålet er om det vil synke eller flyte.

Komplisert historie og sytende figurer

Historien er ikke lett å følge. Fra starten av blir du bombardert med ord og utrykk som ikke laget mening med mindre du leser deg opp på dataloggen, men heller ikke da var jeg helt sikker på hva historien gikk ut på.

Dette kan selvsagt være min egen feil, men jeg leste gjennom dataloggen flere ganger uten å bli spesielt klokere av det. Dette er jo selvsagt veldig trist for hvis jeg ikke forstår historien 100 % blir det vanskelig for meg og knytte bånd med hovedfigurene.

Men jeg brukte nok tid i dataloggen til å forstå at handlingen utspiller seg på to forskjellige verdener. Den ene verdenen heter Pulse og ryktes for å være helvete for alle mennesker som bur i den andre verden. Den verdenen heter Cocoon og er plassert i atmosfæren til Pulse. Begge verdene ble laget og er ernært av mystiske vesener som kalles fal’cie. Menneskene i Cocoon er veldig redde for disse pulse fal’cie-ene, for de gjør mennesker om til l’cie som ikke bare har magiske evner men er også fiender av den Cocoonske stat. Ikke underlig nok så ender hele ditt kompani opp som l’cie-er og derifra blir historien bare mer og mer kompleks. Skal du spille gjennom Final Fantasy XIII anbefaler jeg deg å ta notater underveis.

Kompaniet ditt er en gjeng med emosjonelle helter som ikke har en normal samtale før noen ender opp i tårer. Jeg fikk inntrykk av at figurene konkurrerer med hverandre om å fortelle den sørgeligeste bakgrunnshistorien. Dette blir du forstålig nok lei ganske fort, men av og til glimter figurene til med å si noe så interessant at du fortsetter å spille spillet bare for å se hva som skjer etterpå… på tross av den konstante kvinekampen.

Lineæriteten gjør det bedre

Final Fantasy XIII er et høyst lineært spill. Du starter i A og dreper fiender til du kommer fram til B. Der blir du belønnet med en dataanimasjon som fører historien videre. Deretter starter du i A igjen og gjør det samme i de neste 40 timene. Det er ikke før mot slutten Final Fantasy XIII åpner seg for litt utforsking. Denne lineære strukturen vil kanskje plage noen, men jeg likte det. Gud vet jeg har spilt nok spill der jeg måtte lete i mange små evigheter etter spesielle objekter og mennesker for å få historien til og gå videre.

Fra A til B er det mange monstre som vil gjøre alt annet enn å gi deg en vanskelig tid på slagmarken. Jeg beseiret noen av de tøffeste fiendene i Final Fantasy XIII ved å trykke X og se på en film samtidig. Det stemmer, jeg så ikke på spillskjermen når jeg drepte en av bossene. Jeg fant ut så lenge du har en eller to healere og en som angriper så er det bare et tidsspørsmål før fienden ligger på bakken. Selv brukte jeg rundt 15 minutter på de lengste kampene, men jeg kunne ha lett kuttet ned tiden hvis jeg hadde gått inn for det. Kampsystemet starter som noe enkelt men utvikler seg til å bli noe veldig avansert. Det er et kjekt system som tilbyr mange muligheter på slagmarken. Men hvorfor risikere liv og lemmer når jeg allerede har funnet en ”I win button”? Heldigvis for spillets del så blir kampene vanskeligere mot slutten av spillet, og da må du legge vekk filmene og fokusere på spillet.

Fint å se på

Det blir vanskelig å stikke grafikken under en stol med tanke på hvor fin og utrolig velpolert den er. Gjennom hele spillet blir du servert den ene imponerende utsikten etter den andre. Så det blir vanskelig å klage på den delen av spillet. Det jeg derimot kan klage på er kamplydsporet som aldri forandrer seg. Gjennom det 50 timer lange spillet er det mange kamper som skal kjempes, og det er grusomt at Square Enix bare har et lydspor i kampdelen. Denne sangen brenner seg på hjernen for den er ikke lengre enn et minutt og den går i loop.

Konklusjon

Final Fantasy er kanskje ikke det spillet tilhengerne hadde ventet på. Det er utrolig lineært og tilbyr lite til ingen form for oppdagelsesreiser. Jeg likte dette for da slipper jeg å møte fiender som er 10 nivåer høyere enn meg, dø og starte på nytt fra det siste lagrested. Kampsystemet har en ”I win button” som beklageligvis fungerer gjennom store deler spillet.

Plottet var vanskelig å følge og spillfigurene gjorde lite for å heve interessen min i historien.  Men det skal være sagt at Final Fantasy XIII er et veldig fint spill å se på. Men et fint spill gjør ikke spillet bedre, det blir bare finere å se på.

6/10

Spillet er testet på Playstation 3. Det finnes og til Xbox 360