Det har vært mange kjendiser som har vært innom Call of Duty-serien opp gjennom årene får å blant annet låne bort stemmene. Vi har hatt blant andre Jason Statham (Snatch, Crank) som britisk kommandosoldat i det første spillet, AC/DC-vokalist Brian Johnson i Finest Hour og i Modern Warfare 2 hørte vi Lance Henriksen (Bishop fra Alien-filmene) som general Sheperd.

Nå kan Activision melde at de to Hollywood-veteranene Ed Harris og Gary Oldman skal stå for to av stemmene i kommende Call of Duty: Black Ops. Gary Oldman, kjent fra filmer som Bram Stoker’s Dracula og The Dark Knight, går igjen inn i rollen som Viktor Reznov, den russiske Sersjanten fra World at War.

Ed Harris er ny i serien, og han skal spille en av hovedpersonene, CIA-agent Jason Hudson. Harris kan du se i blant annet The Rock (dusjromscenen fra filmen var en tung inspirasjonskilde til et av brettene i Modern Warfare 2), Enemy at the Gates og Apollo 13.

Men det er ikke bare skuespillere Treyarch har fått på laget. David S. Goyer, som blant annet har vært med på å skrive historien i The Dark Knight, har skrevet historien i spillet.

Treyarch har i alle fall en oppskrift på suksess, men det kan likevel gå galt ved kokeplatene. I lys av informasjonen som er dukket opp i det siste så kan det se ut som om vi får i hvertfall ett knallsolid spill i år. Det får vi svaret på den 9. november i år, når spillet slippes.

Helt siden jeg leste Gudfaren for første gang for flere år siden har jeg hatt en forkjærlighet for den typen gangstere som det ble fortalt om. Selv om virkelighetens gangstere sannsynligvis ikke er noe annet enn ufyselige sosiopater, så var de mørke, iskalde og familiekjære mennene i Mario Puzos bok noen av de stiligste typene jeg hadde hørt om.

Etter dette ville jeg jo prøve et spill av samme type, og siden 30-50-talls gangstere ikke akkurat er overrepresentert i spillverdnenen, så endte jeg naturligvis opp med 2K Czechs (på den tiden het de Illusion Softworks) Mafia: The City of Lost Heaven fra 2002, et spill som var satt til en åpen verden, men hadde samtidig også en veldig lineær og cinematisk historie (i motsetning til GTA III, som lot deg velge mer fritt hvilke oppdrag du ville ta fatt på). Spillet ble hyllet av både kritikere og vanlige dødelige, og nå, åtte år senere, er oppfølgeren her.

Skikkelig mafiahistorie

Denne gangen er det den unge sisilianeren Vittorio Antonio Scalletta vi skal følge på veien fra småfisk til storkar i det kriminelle miljøet i byen Empire Bay. Spillet åpner med en kort introduksjon, der Vito forteller om hvordan han kom til Amerika, ble kjent med bestevennen Joe Barbaro og endte opp som småskurk. Til slutt ble han arrestert, og fikk valget mellom fengsel og å tjenestegjøre i krigen. Vito valgte sistnevnte, og ble sent til Sisilia for å bidra med lokalkunnskaper, og det er her spilleren får ta over kontrollen for første gang.

Etter en stund kommer Vito hjem igjen til Empire Bay, og tar opp igjen kontakten med Joe, som nå har fått kontakt med noen av de virkelig store fiskene, og tilbyr Vito å introduesere han for dem. Dette går han naturligvis med på, siden han ikke har tenkt å ende opp som faren sin, som jobbet seg ihjel for en luselønn nede på havnen. Nå begynner Vitos vei til makt og rikdom, men gangsterlivet er ikke helt så glamorøst som det virket som på utsiden, og livet han har valgt kommer til å koste han mye.

Selve historien er en ganske typisk mafiahistorie om vold, bedrageri og vennskap. Den holder høy kvalitet hele veien gjennom, mye takket være et interessant persongalleri uten irriterende typer. Den eneste personen som kanskje virker litt personlighetsløs er Vito. Han fremstår av og til som litt apatisk, sier ikke så mye for eler mot det som blir avgjort. Etter å ha spilt gjennom spillet virker han som en skruppelløs drapsmann uten mye følelser. Men kanskje det er meningen at Vito skal være slik, for å utfylle Joe, som er en mer følelsesladet pratmaker. Men det får Vito til å av og til se ut som han ikke bryr seg så veldig når familie og venner dør rundt han.

Det tar en 10-12 timer å spille gjennom spillet, og det er ingen deler av historien som føles unødvendig. Slutten er sterk, og stiller sørgmodig spørsmålet: Var det egentlig verdt det? Bra jobbet på historiefronten, 2K Czech.

Tungt historiefokus

I likhet med det første Mafia-spillet så har Mafia II og et sterkt fokus på historie. Spillet er delt opp i kapitler, som stort sett er på en dag hver. Når man spiller har man hele tiden et mål, det er aldri et tidspunkt der man er helt fri til å gjøre som man vil i motsetning til lignende spill som Grand Theft Auto og Saint’s Row, hvor man har mye mer frihet til å velge hva man vil gjøre.

Man kan bare blåse i å følge den oppmerkede veien å kartet og heller kjøre rundt i byen på egen hånd,. Byen er stappfull av små detaljer, som for eksempel muligheten til å åpne bagasjerommet på biler, reparere bilen sin dersom motoren streiker, bestikke politiet og få skoene sine pusset. Alle disse detaljene får Empire Bay til å fremstå som levende, men problemet er at det ikke er så mye spennende å gjøre der.

Man kan rane klesbutikker og bensinstasjoner, fikle litt med bilen din hos bilmekanikeren eller bare starte en krig mot politiet eller rivaliserende gjenger, men dette føles lite givende, mest av alt på grunn av at det er så tydelig at det ikke er meningen at man skal spille slik. For er det en ting som er sikkert, så er det at historien har prioriteten her.

Et eksempel på det er at spillet kan når som helst ta fra deg alle pengene, våpnene og klærne du har kjøpt, siden det er del av historien. Er det meningen av Vito og Joe skal havne i en pengeknipe, så skal du få føle det du også. Et annet eksempel er at spillet bare lagres ved sjekkpunkt, slik at om du endelig har fått litt frie tøyler, og velger å kjøre rundt å rane butikker eller noe sånt, og blir drept underveis, så blir du sendt tilbake til forrige sjekkpunkt, og du vil miste våpen, penger og klær du har skaffet deg siden den gang.

Det som er positivt med at de har fokusert så mye på historien er at mange av oppdragene er veldig gode. Lokasjonene du besøker er interessante, og noen av action-scenene er skikkelig heftige. Det var ingen deler av oppdragene som var kjedelige å spille, fordi de enten var stappet med god action, eller ble brukt til å fortelle den fabelaktige historien.

Om det faktum at det er lite å gjøre utenom oppdragene vil plage deg får du avgjøre selv. Det første Mafia-spillet var jo også slik, og jeg har i prinsippet ingen problemer med det. Det er bare det at Mafia II av og til føles som det fullt av tapte muligheter til å være noe enda bedre. Personlig synest jeg at 2K Czech kunne inkludert litt mer å gjøre bortsett fra historiemodusen, slik at spillet varte litt lenger. Jeg koste meg i de ti timene jeg brukte på å spille gjennom spillet, mest av alt fordi historien var såpass god. Men når historien tok slutt mistet jeg lysten til å ta fram spillet igjen, simpelthen fordi det ikke var noe annet å gjøre enn det jeg allerede hadde gjort.

Solid spillbarhet

Spillmekanisk sett kan spillet grovt sett deles opp i tre deler, kamp, sniking og bilkjøring. Alle delene er godt gjennomført, og bidrar til at det hele tiden er gøy å spille, i hvertfall når en følger historien.

Skytingen i spillet er ganske tradisjonelt. Du kan gå inn å ut av dekning ved å trykke på en knapp, for så å lene deg ut og knerte fiendene dine etter en. Vito tåler ikke mye før han dør, på medium (det er tre vanskelighetsgrader, easy, medium og hard) må du regne med å bite i støvet etter en tre-fire fulltreffere fra fiendens side, ofte enda mindre. Det hender og at du blir drept med en gang en fiende dukker opp på skjermen, men siden fiendene aldri endrer taktikk fra gang til gang, så er det lett å gardere seg mot slike situasjoner.

Våpenutvalget er solid, det er flere pistoler, geværer, maskinpistoler og granater inkludert, det meste er våpen som er brukt i krigen. Tommygun er selvsagt tilgjengelig.

I tillegg til å skyte fiendene, så er det og mulig å angripe dem med bare nevene. Selv om det sjeldent er klokt å gyve løs på fiender som er bevæpnet med skytevåpen, så er det en nyttig mulighet dersom du plutselig skulle befinne deg altfor nærme uten tid til å sikte og skyte. Men slåssesystemet blir hovedsakelig brukt når du møter en fiende uten våpen, ofte som en del av historien (selv om det er mulig å starte slåsskamp med menn på gaten). Selve systemet er ganske enkelt, men brutalt. Du kan velge mellom lette og tunge slag, og du kan dukke unna. Når motstanderen din er svekket nok fysisk, kan du avslutte med et av flere kontekstsensitive angrep.

I noen situasjoner er ikke maskinpistoler og håndgranater egnet til å jobben du er i gang med. Kanskje er motstanden for stor, kanskje du helst vil unngå oppstyr. Derfor er av og til lurt å bare liste seg rundt ubemerket til du har kontroll over situasjonen. Det er en tre-fire ganger i løpet av spillet du får sjansen til å snike deg rundt. Det er ikke alltid du taper om du ikke klarer å holde deg skjult, men det er alltid en fordel å holde hodet lavt så lenge som mulig.

Snikingen fungerer egentlig ganske bra, og gangsterne du prøver å unngå er langt fra sløve. Det er mulig å ta livet av dem uten å lage noe oppstyr ved å liste deg bak dem og trykke på en knapp. Etterpå kan du slepe dem vekk (merk deg at dette bare er mulig i snikesekvensene) og gjemme dem bort i en krok for å unngå at andre finner dem og slår alarm.

Bilkjøring blir det mye av i Mafia II, og da er det bra at den fungerer bra. Spillet starter på 40-tallet, og etter en stund hopper det noen år frem til 50-tallet. Dette merkes på blant annet bilutvalget, både når det gjelder utseende og kjøreegenskaper. 40-tallets biler er triste i fargene og tunge å kjøre. På 50-tallet er det mye raske cabrioleter og friske farger å oppspore. Felles for begge tiårene er at bilkjøringen føles god, den er ikke for stiv, og den er ikke for løs og vinglete. Dersom det er ønskelig kan man sette bilkjøringen på “simulering”, noe som blant annet medfører at bilene ikke har blokkeringsfrie bremser (ABS-bremser). En artig detalj!

Onkel politi

Politiet i Mafia II er fortsatt over gjenomsnittlig opptatt av at du følger lovene, selv om de ikke er like strenge som de var i det første spillet. De gir deg fortsatt bot når du kjører for fort og de vil fortsatt prøve å arrestere deg dersom du kjører på noen, men de lar deg slippe dersom du kjører på rødt lys (selv om passasjerene dine ofte protesterer). Får man bot er det bare å betale den, men om politiet ønsker å arrestere deg må du nok regne å bla opp noen hundrelapper i bestikkelser for å slippe. Presser du dem for langt, så vil de skyte deg på stedet, men du kan fortsatt bestikke dem fra en telefonkiosk, dog til en mye høyere pris.

Dersom du stikker av uten å gjøre opp vil du bli etterlyst. Om politiet bare så bilen, så er det den som blir etterlyst, og da er det bare å dumpe den eller ta den med til et verksted og omlakkere den eller skifte skilt. Hvis de faktisk så Vito, så blir han etterlyst, og da blir du nødt til å kjøpe nye klær om du ønsker å spasere fritt rundt.

Politiet er der, men de er sjeldent noe problem eller irritasjonsmoment. Det kan være litt irriterende å måtte stikke av og skifte klær og bil fordi du bulket en lastebil som kom mot deg, men det er bare å være forsiktig. Politimennene er typisk smultringpoliti, og vil aldri skjønne at det var du som drepte fyren som ligger foran deg på bakken med mindre de så deg gjøre det. Og om de kommer etter deg så er det null problem å stikke av.

Pent, men noe ujevnt

Mafia II er et pent spill. Hovedpersonene ser ekstremt bra ut, og verden ellers er og pen å se på. Det er tydelig forskjell på snødekte Empire Bay anno 1945 og den sommerlige og solfylte 50-tallsversjonen. Det er og lagt en del arbeid i effektene. Glass, fliser og betongbiter fly hit og dit når kulene flyr, og det meste av stolper og gjerder kan skytes i stykker. Det er også fint å se at 2K har lagt ned arbeid i små detaljer, som for eksempel de faktum at du faktisk på treffe dekkene for å punktere dem, det holder ikke å bare treffe felgene.

Det er i midlertid litt ujevne kanter her og der, og av og til oppstod det enkelte grafiske feil. Bilderaten er ikke like jevn alltid, men det blir aldri uspillbart.

Fantastisk stemmeskuespill

Om det er en ting Mafia II gjør bedre enn mange andre spill, så er det stemmene til personene. Alle skuespillerene har gjort en fabelaktig jobb, og de forskjellige dialektene høres alle naturlige ut. I følge 2K Czech selv, så er alle dialogene tatt opp med alle de inkluderte stemmeskuespillerne i rommet samtidig. Det får dialogene til å høres naturlige ut, og man slipper merkelige pauser.

Musikkutvalget er bra, og det er en tydelig forskjell på 40- og 50-tallet. Radioshowene er ålreite, men jeg må si at jeg aldri fant det noe interessant å høre på snakkingen.

Utviklerne har og gjort en god jobb når det kommer til lydeffekter. Alle lydene man forventer at en bil lager i det den sklir rundt en sving og så treffer en vegg er tilstede. De fleste av våpnene høres og bra ut, selv om noen av dem høres litt ut som leketøy.

Konklusjon

Mafia II gjør mye bra, men det er ikke alt som er likebra utført. Historien er bunnsolid, men det er desverre litt lite å gjøre utenom den. Spillmekanikkene fungerer bra, lyd og stemmeskuespill er fantastisk og grafikken er pen nok.

Det er nok best å se på Mafia II som et lineært spill. Du vil være ferdig etter en 10-12 timer, og når den tid kommer er det ikke så mye mer å finne på, med mindre du ønsker å spille gjennom en gang til på en høyere vanskelighetsgrad eller samle resterende playboyblader og etterlysningsplakater.

Dersom du vil ha et spill med god historie, og vet å sette pris på god dialog, så er det lett å anbefale Mafia II. Men dersom du ovehodet ikke bryr deg om historien, så vil du nok lett kjede deg i de rolige delene. Det er som sagt heller ikke så mye å gjøre utenom historien, men om det er noe du bryr deg om får være opp til deg. Jeg lot meg ikke plage nevneverdig av det, men det gjør at spillet ikke har så lang holdbarhetstid.

8/10

Spillet er testet på Xbox 360. Det finnes og til PC og Playstation 3. Sistnevnte har eksklusivt innhold som kunne ha hatt inflytelse på vurderingen, men jeg unnlot å ta det med i vurderingen.

Det er nå 13 år siden Duke Nukem Forever ble annonsert. Siden den gang har fans svevd i uvissheten, for spillet kom jo aldri når det var planlagt å komme. I 2001 virket det som om spillet var godt på vei, men nei, det ble stille igjen. De siste årene har det av og til dukket opp forskjellige bilder og filmsnutter som kunne tyde på at spillet faktisk var på vei.

Den siste kistespiker

Men i fjor kom altså nyheten som knuste mangt et hjerte: 3D Realms, utvikleren bak serien sa nemlig opp hele staben sin. Dett var dett, tenkte de fleste.

Men Duke Nukem ville ikke la seg kansellere

Nå har 2K annonsert via Twitter at spillet er på vei. Gearbox er utvikler, og de har holdt på med spillet siden sent 2009. Spillet vises fram på Penny Arcade Expo (PAX), så vi regner med at det vil dukke opp mye informasjon etterhvert (se noen bilder her).

Spillet skal etter planen lanserest neste år til PC, Xbox 360 og Playstation 3, så får vi se da om det var verdt ventetiden. I mellomtiden kan du jo gå ut og se på grisene som flyr over himmelen.

Tåpelig historie

I Kane & Lynch 2: Dog Days spiller du som Kane som skal møte Lynch i Shanghai. Kane har egentlig lagt den kriminelle tiden bak seg men lover Lynch å gjøre en siste jobb. Jobben gikk nemlig ut på å rane en stor bank. Men dessverre har noen bablet litt for mye angående dette ranet offentlig slik at forbryter duoen må ta seg av denne fyren.

Til slutt går alt i dass og Kane og Lynch har den mest farlige skurken i Shanghais underverdenen i nakken. Ikke bra.

Og det var historien. Historien i Dog Days er idiotisk, tåpelig, ensformig og stappfullt av irriterende og uhyggelige klisjeer. Etter første mellomsekvens brydde jeg meg ikke noe om historien, jeg spolte over alle mellomsekvensene ettersom de var kjedelige og idiotiske.

Det verste er ikke hva historien går ut på, men at den er så kort. En gjennomsnittlig spiller kan bruke rundt 4 timer på historien. Noe som er en stort lavmål for et actionspill. Men det er like greit. For hvem vil egentlig spille et spill som varer i 8 timer som har en forferdelig historie?

Kaotisk og kjedelig

Noe av det jeg fort merket da jeg begynte å spille Dog Days var at det er veldig kaotisk. Når jeg mener kaotisk peker jeg rett mot actionsekvensene. Trange rom og ganger er de verste plassene for å skyte. Kameraet er slitsomt og mange ganger blir man skutt i en trang liten gang kun pga at man ikke ser fienden. Mens i mer åpne landskap blir det bedre. Man ser fienden klarere men enkelte steder, som for eksempel om man tar dekning bak en søyle eller en stor stein kan man få problemer med kameraet.

Fiendene er i tillegg svært irriterende. I enkelte rom kan fiendene vær så dumme at de kan sprenge med et pistol eller et maskingevær rett mot deg da du ikke har noen plasser å gjemme deg. Om du derimot har en plass å gjemme deg finner du den ikke. Takket være det irriterende kameraet.

Ordet ensformig står over hele plata. Hele spillet er kjedelig. Historien, skytingen, mellomsekvensene, alt. Jeg tror nok jeg ikke har hatt et eneste minutt som var morsomt og som jeg likte. Jeg arger meg rett og slett over utviklerne hos IO Interactive at de ikke har laget en eneste morsom sekvens. Når man skal lage et actionspill må det være morsomt. Ikke gørrkjedelig.

Det kan nok også være best å spille i lag med en venn gjennom historien ettersom om man blir drept så er ikke datahjelperen den smarteste til å gjenopplive deg. I tilegg er spillet ikke noe variert. Man er i-grunn på samme steder hele tiden. Enten ute i byen eller inne i trange korridorer.

Mørkt

I bunn og grunn består hele Dog Days av mørke scener og omgivelser. Det kunne ha vært iallfall litt lyst på noen plasser. Det føles enkelte ganger som at spillet ble laget i en begravelse. Det er trist og jeg føler at flere tusen sivile folk har blitt drept under utviklingen av oppfølgeren.

Noe annet er det springende-/løpende kameraet. Om du har sett filmen Cloverfield så skjønner du hva jeg mener. Når man løper ser det ut som at man har et kamera med seg mens man løper. Noe jeg synes er for en gangs skyld ganske morsomt. I en slags YouTube-stil.

Selve grafikken har et ganske så mørkt og skittent preg over seg. Omgivelsene er for det meste skitten mens blodet ser ut som syltetøy dråper. Og det er i-grunn den eneste sterke fargen i Dog Days.

Lyden er grei, men ikke noe som blir berømt. Stemmeskuespillet er greit og musikken likeså.

Bedre kontrollere og flerspilleren

Noe jeg ser utviklerne hos IO Interactive har lagt mer arbeid i er nok kontrollerne. De er bedre og mer polerte enn de som var i Dead Men. Sktyingen går fint for seg, og dekningssystemet er mye bedre enn forgjengeren. Løpingen kan bli bedre etter hvert, men det er litt vanskelig i begynnelsen.

Kontrolleren føles rett og slett ut som et standard tredjepersons action spill. Bare at den automatiske siktehjelperen kunne vært mer nøyaktig enn den er.

Fiendene er ikke særlig smarte, men de er heller ikke særlig dumme. Enten så kan en fiende få et kjapt og enkelt hodeskudd på deg eller så kan du stå rett framfor han og skyte han i knollen.

Dog Days har selvfølgelig en samarbeidsmodus der du og en venn kan spille gjennom historien, som går i rundt 3-4 timer avhengig vanskelighetsgrad. Det er også en flerspillermodus. Der kan man finne moduser som Undercover Cop der en av ranerne er en politimann som må sabotere for de virkelige ranerne, Cops & Robbers der politiet blir kontrollert av spillerne og de må stoppe ranerne.

Dessverre har flerspilleren litt få brett og moduser i tilegg til at de nåværende modusene kan fort bli ensformig. Det er også en arkade- modus som er en enpiller utgave av modusen Fragile Alliance.

Konklusjon

Alt i alt er Kane & Lynch 2: Dog Days et middelmådig actionspill. Det er ensformig, middelmådig flerspiller og har en uinteressant historie. Om du leter etter et godt tredjepersons skytespill så se heller etter Mass Effect eller Uncharted 2: Among Thieves slik at du ikke bruker opp pengene dine på søppel. Jeg er skuffet over IO Interactive.

Karakter: 4/10.

I natt annonserte 2K  Games at et nytt kapittel i Bioshock-serien er under utvikling hos Irrational Games (tidligere “2K Boston), studioet som lagde det første Bioshock spillet. Det har vært kjent en stund at de har holdt på med et spill, bare kalt “Project Icarus”. Det er nå klart at Project Icarus er Bioshock Infinite.

Ny by

I Bioshock Infinite skal vi ikke tilbake til undervannsbyen Rapture, men til en helt nye by på stikk motsatt side av altometeret. Byen heter Columbia, og er en by i skyene. Columbia var i begynnelsen et flytende symbol på amerikanske idealer, i en tid der USA var på vei opp som en av verdens supermakter. Men det som startet som en ekspedisjon fylt med håp slår plutselig feil i det byen forsvinner i skyene.

Året er 1912, og vi følger den utstøtte eks-pinkertonagenten Brooker DeWitt, som blir sendt til den forsvunnede byen for å redde en kvinne med navn Elizabeth, som har sittet innesperret i byen siden hun var liten. Når DeWitt ankommer byen, får han litt problemer med å finne Elizabeth, siden byen har endret seg så mye siden den forsvant. Når han først finner Elizabeth forstår han at kvinnen ikke er hvem som helst, men at hun står midt i konflikten som har splittet byen. DeWitt får et forhold til Elizabeth, noe som gjør at kreftene hans øker, slik at de to kan klare å rømme fra byen som er i ferd med å rase sammen. DeWitt må lære seg å sloss mot fiender både ute og inne, ved hjelp av dusinvis av nye våpen og krefter.

Ingen hellige kuer

I følge Ken Levine, Creative Director ved Irrational Games, så har de bare en regel under utviklingen: Ingen hellige kuer, altså, det er ingenting fra tidligere Bioshock spill som er immun mot endring og kritikk. Han sier videre at “dette spillet er både tro til hva folk elsket ved Bioshock, og samtidig åpent for å sette spørsmålstegn ved alle antagelser”, hva nå enn det betyr.

Av ren teknisk info, så kan Levine opplyse om at de vil bli brukt en helt ny motor, og at for å gjøre Elizabeth så levende som mulig, så ble det nødvendig med helt nytt animasjonssystem og motor for kunstig intelligens. For å lage storslåtte skytekamper både innendørs og utendørs i 30 000 fots høyde, ble Irrational Games nødt til å redesigne, tenkte nytt og utvide Bioshock-arsenalet betraktelig. “Det eneste spillerne kan være sikre på er at Bioshock-reglene er i ferd med å endre seg betraktelig.”

Spillet er under utvikling til Xbox 360, Playstation 3 og PC. Det er planlagt å komme ut i 2012. For mer informasjon, samt en trailer kan du besøke www.bioshockinfinite.com.

Tips oss gjerne i kommentarfeltet om du vet noe mer om dette kommende spillet.

I dag ble også nemlig en ny pressemelding sendt ut fra EA med litt mer info om den kommende oppfølgeren til fjorårets aller beste rollespill «Dragon Age: Origins». «Dragon Age 2» vil ha en ny helt og en helt ny tidslinje. Helten vil hete Hawke og er en fattig vandrer som etterhvert tar makten og blir en av de viktigste karakterene i «Dragon Age»- universet. Som en overlevende av Blight og Champion of Kirkwall, blir han omgitt av historier og mystikk.

Selve historien i «Dragon Age 2» utspiller seg gjennom 10 år der spilleren må ta moralske beslutninger, samle og alliere seg med både nye fiender og karakterer, få berømmelse og ære for å finne ut hvordan verden ble slik den er.

Ikke nok med det men EA har også avslørt at spillet skal komme ut i butikkene i mars til neste år. Toppbildet er også blitt bekreftet til å være omslaget til «Dragon Age 2» av EA.

«Dragon Age 2» kommer i butikkene i mars til neste år og blir tilgjengelig på PC, PlayStation 3 og Xbox 360.

EA kunngjorde i dag lanseringen av deres “Gun Club”, en klubb der medlemmer får tilgang til ulike fordeler, som betatilgang til spill, samt nytt innhold til eksisterende spill. Klubben skal ifølge EA bringe sammen de største og beste spillene dems, inkludert Battlefield: Bad Company 2, Medal of Honor. Det vil og dukke opp en helt ny, betalt tilleggspakke til Battlefield: Bad Company 2, med handlingen satt til Vietnam. Det vil etterhvert dukke opp flere spill i klubben, blandt annet Dead Space 2 og Battlefield: Heroes.

Fra og med i dag kan alle Battlefield: Bad Company 2-spillerne med VIP-medlemskap benytte denne tjenesenten til å løse inn Medal of Honor-belønninger: Tidlig tilgang til betaen, og tidlig tilgang til et våpen, skarpskytterrifla M24.

“Programmet gjør at spillene våre ikke lenger bare er individuelle lanseringer, nå er de en del av et økosystem innen vår egen portefølje, samtidig som vi viser tilhengerne våre at vi setter pris på at de kjøper spillene våre. Gun Club gir oss en plattform for å krysspollinere spillene, snakke direkte til spillerne og gi en enda bedre underholdningsopplevelse for tilhengerne,” sier Jeff Karp, Senior VP of Marketing hos EA. “I dag lanserer vi Gun Club med Battlefield: Bad Company 2 og Medal of Honor – to av spillene det knyttes mest forventning til i år. Og dette er bare begynnelsen.”

Om du vil vite mer om klubben, samt sjekke kriterier for medlemskap og slikt, dra over til http://www.gunclub.ea.com.

Det har vært mange spill satt til historiske epoker opp gjennom tidene. Vi har sett spill satt til middelalderen, renessansen, andre verdenskrig, golfkrigene og litt av hvert fra framtiden. En av periodene som det derimot ikke har blitt laget mange spill til, er den såkalte “ville vesten”, altså siste del av 1800-tallets Amerika. Joda, vi har fått noen, og de siste årene har vi fått litt av hvert som ikke har holdt så veldig lav standard. Senest i fjor fikk vi Call of Juarez: Bound in Blood, som faktisk var et ganske bra spill. Tingen er bare at det finnest ikke noe spill som virkelig har definert hvordan western-spill skal lages. Eller, i hvertfall inntil nylig, for nå har Rockstar kommet på banen og lansert en slags semi-oppfølger til Red Dead Revolver fra 2004, og en ting er i alle fall sikkert: Red Dead Redemption er det western-spillet vi har ventet på i noen tiår nå.

Banditter på begge sider av loven

Året er 1911. Den ville vesten er døende, den industrielle revolusjonen er ankommet Amerika og staten er i full gang å få kontroll over nybyggersamfunnene der lovløsheten har hersket i mange år. John Martson, en tidligere banditt som nå har skiftet karriere blir igjen tvunget til å spenne på seg revolverbeltet sitt, da Bureau of Investigation, det som etterhvert utviklet seg til å bli FBI, kidnapper kona og sønnen hans. For å få igjen sitt nye liv må John Marston dra tilbake til sitt gamle liv å få has på et tidligere gjenmedlem, Bill Williamson, død eller levende. Jakten viser seg i midlertidig å være en større jobb en først antatt, og søken etter frelse bringer Marston fra gammeldagse Armadillo i vest, til det kaotiske Nuevo Paraiso i sør og til de mer moderne byene i øst.

Historien i Red Dead Redemption er klart noe av det beste Rockstar har laget. Den er fylt med morsomme, triste og dramatiske øyeblikk, akkurat slik som en skikkelig western-historie skal være. Tempoet synker kanskje noe rundt midten av spillet, men en solid begynnelse og en meget sterk og dramatisk slutt veier godt opp.

Historien virker ikke å være så veldig inspirert av historiene til gamle spaghettiwesterner, den er mer i samme gate som Clin Eastwoods “The Unforgiven”. Det vil si at John Marston ikke er av den stille trestokktypen som mange gamle westernhelter er, men snakker minst like mye som alle andre og uttrykker følelsene sine. Om man skal se helt teknisk på det, så er han en dynamisk person, og ikke bare en karaktertype, og dette er bra, da det er lettere å bry seg om han da.

I likhet med GTA-spillene er det her også et rikt karaktergalleri, med mange forskjellige typer og personligheter. Vi blir kjent med den bitre marshallen i Armadillo, den sprø gravrøveren Seth, den selutnevnte messiasen og revolusjonæren Abraham Reyes og den hyklerske spesialagenten Edgar Ross.

Et sentralt element i historien er det faktum at det er en overgangsperiode. Dette ser man både igjen i historien (regjeringen prøver å få has på de siste lovløse bandene), og i teknologien man har til rådighet. Det er fortsatt revolvere og hester som er i fokus, men vi får og noen glimt av teknologisk avansement, båder når det gjelder våpen, men også når det kommer til transportmiddel og arkitektur. Spillet føles fortsatt som en western, men det allikevel fint med litt variasjon, spesielt med tanke på at denne perioden er lite representert blandt bøker og filmer om den ville vesten.

Velkjent formel

Red Dead Redemption har mange likheter til Rockstars Grand Theft Auto-serie, i hvertfall når det gjelder struktur. Verdenen er delt inn i tre deler, og bare en er åpen for ferdsel i begynnelsen. For å åpne de resterende bitene må du fortsette historien gjennom å gjøre oppdrag. Måten disse oppdragene fungerer på er rimelig identisk med oppdragene i GTA, du drar til en bokstav på kartet, ser en filmsnutt der du får vite hva du skal gjøre og så gjør du det. Formelen for disse oppdragene er ikke så veldig varierte, det er som regel gå dit, skyt dem, hent den tingen, eskorter den personen osv. Allikevel føles det aldri kjedelig og monotent, og det kommer mest sannsynlig av at spillmekanikkene er så gjennomførte, teknologien i bunn er god og at områdene du besøker er så varierte. Historien tar rundt 20 timer å fullføre, men det er stor sannsynlighet for at du har brukt mer tid enn det når du nå veiens ende. For denne gangen har man faktisk en del å finne på utenom historien. Rockstar har skjerpet seg etter Grand Theft Auto IV, og laget en god del mer interessante sideoppdrag enn “stjel 10 biler”.

Tilfeldige folk på gaten

Grovt sett så kan man dele sideoppdragene i Red Dead Redemption inn i to typer: Fullstendig tilfeldige og ubegrensede oppdrag, og mer begrensede småoppdrag. Sistnevnte går ut på at du rundt omkring i verdenen møter på forskjellige fremmende. Disse trenger som oftest hjelp av deg til et eller annet, men det de trenger hjelp til varierer veldig. Noen vil bare at du skal plukke blomster eller finne materialer, andre går ut på at du skal løse forsvinningssaker, og noen går utpå å skaffe penger eller andre verdifulle gjenstander. Disse oppdragene er ofte enkelt oppbygget, men det er som regel verdt å fullføre dem, da mange av dem har et helt annet utfall enn det du så for deg når du begynte.

Det er og forskjellige utfordringer du kan løse for å motta forskjellige belønninger. Disse er delt inn i fire kategorier, skarpskyting, jakt, skattejakt og overlevelses utfordringr. Disse er meget enkelt oppbygget, og følger deg hele veien, slik at du kan gjøre dem dersom situasjonen byr seg. Et eksempel er under jaktutfordringene, da du får i oppdrag å drepe to fjelløver med kniv. Dette er ikke så veldig vanskelig, så fort du får øye på en er det bare å springer bort å drepe den. Det er bare det da, å faktisk få øye på den. For som regel er det den som ser deg først, og når den hopper over deg ingenstedfra, så har du rundt et sekund på deg til å reagere, ellers blir du løvemat.

Den andre typen sideoppdrag tilfeldige småoppgaver du får av og til. Det kan være noen som ber om hjelp til å redde en kamerat fra å bli lynsjet, noen som ber om hjelp fordi vogna deres er stjålet eller ødelagt og mye annet. Disse tilfeldige hendelsene gjør at verden føles levende, og det blir ikke så kjedelig å ri lange strekninger når du fra tid til annen får noe å gjøre. Fra tid til annen finner du forskjellige ettersøkt-plakater, som lar deg dra ut å leke dusørjeger i den ville vesten. Målene dine kan selvsagt fanges både døde eller levende, men du får mer penger for det siste der. Disse dusørjegeroppdragene varer evig, selv om det er de samme 20 personene som må fangest om igjen og om igjen på samme sted som sist. Nåja, heller det enn å gå tom for ting å gjøre.

En annen ting som skiller dette fra Grand Theft Auto-serien er at her så kan du plukke opp forskjellige ting som du kan bære med deg. Det kan være medisin, tobakk, men og planter du har plukket og skinn og kjøtt fra dyr du har sløyet. Mye av dette kan du selge til butikkene og dermed tjene deg en finn slump med penger på den måten.

Rockstar har vært flinke til å få spillverdenen deres til å føles levende ut. Det er umulig å ri fem minutter uten å se et eller annet som rører på seg, enten det er disse tilfeldige hendelsene, eller bare et dyr. Det er mye å gjøre, og det er gøy å gjøre det. Faunaen er imponerende, du vil møte på alt fra beltedyr og stinkdyr, til større dyr som fjellgeiter, fjelløver og bjørner. Og selvsagt også villhester som kan temmes.

Menneskets beste venn

Hva hadde et spill satt til den ville vesten vært uten hester? Det ville jo vært som en film uten lyd, en gitarsolo uten gitar eller en sangkonkurranse uten talenter (vent nå litt …!). Hester er vel kanskje en av de viktigste ressursene i spillet, uten en slik ville det tatt en evighet å komme seg rundt i verden. Du har hele tiden en hest som er knyttet til deg, og som kommer når du plystrer på den ved å trykke opp på D-paden. Det er den samme hesten som kommer, helt til den dør eller du bytter den ut med en annen. Skulle hesten ende opp med å bite i støvet kan du bare vente litt, så kan du plystre på en ny hest av middels kvalitet. Det er flere forskjellige hesteraser, grovt delt inn i tre typer, alt etter hvor gjennomsnittlig gode de er. Hestene i det laveste sjiktet er billige, men trege og svake, mens hestene i toppskiktet tåler mer og er raske.

Det er to måter man kan skaffe seg nye hester på. Du kan kjøpe dem i en butikk, eller så kan du dra ut å finne en villhest og temme den. Måten du temmer dem på er enkel, du huker tak i de med lassoen din, og så kaster du deg opp på ryggen til hesten. Da starter et lite, enkelt minispill der det er om å gjøre å holde balansen mens hesten prøver å kaste deg av. Når hesten ikke orker mer, er den tam. For å lagre hesten din, altså gjøre slik at det er den som kommer når du plystrer, så er det bare å tjore den fast et sted det er mulig.

Spøk til revolver

Av alt som er mulig å gjøre i Red Dead Redemption, så er det i bunn og grunn et tredjepersons skytespill. Du kan ta dekning bak hva som helst, og kan bruke taktikker som å skyte blindt ut fra dekning (ikke alltid like effektivt med tanke på at det er lite automatvåpen i spillet). I Red Dead Redemption kan du bære absolutt alle våpnene i spillet samtidig, og du kan bytte mellom hvilke du skal bruke i pausemenyen, eller ved å holde inne en av knappene og så bytte våpen i utstyrsringen som dukker opp. Det er fire forskjellige kategorier, en for pistoler og revolvere, en for rifler, en for skarpskytter rifler og en for hagler.

Den kunstige intelligensen til fiendene er ikke så veldig mye å skryte av, du kan lette meie ned mengder av fiender uten problem, sålenge du har dekning. Uten dekning varer du ikke lenge, du tåler nemlig ikke så veldig mye før du dør. Livsystemet er av det regenererende slaget, akkurat som i for eksempel Call of Duty. Om du skulle ende opp omringet av fiender, å har du ett ess i ermet fiendene dine ikke har: Dead Eye.

Dead Eye er en slags bullettime. Det er tre stadier av Dead Eye, i begynnelsen kan du bare senke tiden, men seinere kan du markere fiender og så fyre løs, i ekte western-stil.

Ære og berømmelse

To viktige element i Red Dead Redemption er æren din, og berømtheten din. Hver gang du gjør et oppdrag, et sideoppdrag eller bare hjelper en stakkar fylles berømthetsmåleren din seg opp. Etterhvert som du når nye nivåer får du forskjellige bonuser. Denne måleren kan ikke synke. Det kan derimot æresmåleren din. Hver gang du gjør noe bra, får du mer ære. Når du har mye ære blir du sett på som en god person, og du kan få bonuser som halv pris i butikker eller nye klær. Om du gjør slemme ting, som å drepe sivilie, rane banker og skyte hesten din mister du ære. Det er bonuser på begge sider av måleren, og du starter i midten når du begynner spillet.

Men ikke vær redd, om du helst vil spille en snill person, men av og til får lyst til dra ut på drapstokt det bare å knytte et tørkler foran ansiktet. Da flytter ikke berømthets- og æresmåleren på seg, verken ned eller opp.

Gøy på nett

Flerspillerdelen i Red Dead Redemption byr på mye moro, og noen nyvinninger. Den kanskje største forskjellen fra andre spill er at lobbyene ikke er så kjedelige. Når du fyrer opp flerspillerdelen blir du automatisk kastet inn i verdenen sammen med opptil 15 andre personer. Her er det ikke så mye mål å mening, annet enn å storme forskjellige skjulesteder som de ulike gjengene gjemmer seg i, eller starte uorganiserte kamper med andre spillere. For å starte litt mer organiserte kamper er det bare å dra til et punkt på kartet (for eksempel en by), og starte en derfor, eller du kan gå gjennom en meny. Det er flere forskjellige moduser, og de er grovt sett delt i alle-mot-alle-moduser og moduser som legger vekt på lagarbeid. Det er og forskjellige spillerlister for de ulike nivåene av auto-sikte, så her er det bare å velge det du foretrekker. Etterhvert som du dreper motspillere og vinner kamper får du erfaringspoeng, som til slutt gjør at du går opp et nivå. Det er i alt femti nivåer i spillet, med en hel haug av ting å låse opp.

Flerspillerdelen er veldig moro, spesielt sammen med venner, og det er helt tydelig at Rockstar har prøvd å lage en så god opplevelse som mulig.

Bunnsolid teknisk

Red Dead Redemption er nok et av de peneste åpen-verden-spillene der ute. Karakterene ser veldig bra ut, og de er ikke så uttryksløse som de var i Grand Theft Auto IV. Hestene ser helt fantastiske ut, legg spesielt merke til hvordan musklene rører på seg når de springer av gårde. Lys og skygge er gjort spesielt bra, og væreffektene er noe av det beste der ute, spesielt når det er dårlig vær.

Om en skal peke på det som kanskje er selve kronjuvelen blandt det tekniske, så må det være euphoria-motoren. Denne var med i Grand Theft Auto IV, men er nå enda bedre. Motoren generer animasjoner på direkten, slik at ingenting av det du ser er forhåndsbestemt, og forskjellig hver gang.

Det er litt småbugs her og der, men langt i fra noe som ødelegger opplevelsen.

Lydmessig er det også bra

Stemmeskuespillet er veldig bra, ingen av karakterne høres uinspirerte og kjedelige ut, noe som gjør det hele til en fornøyelse å spille gjennom. Lydeffektene er også veldig gode, og for en gangs skyld så har Rockstar inkluderte solide drønn når våpnene avfyres.

Konklusjon

Red Dead Redemption er en utrolig opplevelse, og helt klart blandt de beste spillene de siste årene. Historien, spillmekanikkene, og det tekniske er alle på topp, og spillet inneholder ingen dødpunkter eller kjedelige sekvenser. Flerspillerdelen er også godt skrudd sammen, og bør by på flere timer med underholdning når du er ferdig med enkeltspillerdelen.

Red Dead Redemption er ikke perfekt, ingen spill er, men det er så nærme man kan forvente at et spill skal komme.

10/10

Spillet er testet på Xbox 360, det finnest og til Playstation 3.

Det har ikke kommet så utrolig mye info angående «Human Revolution» unntatt en liten trailer der vi ser en glødende røyk. Men det ser ut som at Square Enix og Eidos Montreal vil begynne å lette på sløret. Allerede før årets E3 som utviklerne har sagt selv at de vil avsløre en del godbiter har Eidos sluppet ut 3 nydelige skjermbilder fra stortittelen (som kan sees nedenfor).

«Deus Ex: Human Revolution» har ingen slippdato men vil komme til PlayStation 3 , PC og Xbox 360.

Takk til AGB for skjermissene.